En stor dag for havabborentusiaster i Norge

Spørsmål uten svar

Havabborfisket i Norge har i flere år vært forbundet med Oslofjorden, og kanskje spesielt rundt Fornebulandet der det kanskje har blitt fanget flere havabbor enn noen andre steder i Norge. Trenden har snudd og det har den gjort ganske fort. Nå rapporteres det jevnlig om store og sikre fangster av havabbor rundt hele Sørlandet og til tider kommer det også inn rapporter om få, men ofte store havabbor fra vestlandet. Har norske sportsfiskere blitt flinkere til å fiske målrettet etter havabbor eller har vi rett og slett begynt å få flere havabbor å fiske etter. Det virkelig store og kanskje vanskeligste spørsmålet og svare på er om vi kanskje har fått en egen havabborstamme som gyter og holder seg i Norge året rundt. Hvis dette er tilfellet så vil havabbor bli en langt mer populær og interessant fisk både for sportsfiskere og for norske matvaner.

Det Norske Havabborprosjektet

Elbe Normark AS har i samarbeid med Jonatan Coleman (Universitetet i Oslo) og CEFAS i England, valgt å prøve å finne svarene på noen av spørsmålene. Prosjektet har til nå stort sett handlet om å samle inn informasjon om observasjoner, fangsstatistikker, skjellprøver og DNA prøver for å finne ut hvor fiskene kommer fra og hvor de oppholder seg og sist men ikke minst - om de blir eller om de reiser ut når vinteren kommer.

Det store gjennombruddet
Onsdag 21. april reiste artikkelforfatter, Jonatan Coleman og en gjeng med entusiaster for å utforske de siste og kanskje mest oppsiktsvekkende observasjonene vi hadde fått inn fra en fjord på vestlandet. Ryktene ville ha det til at flere store fisker svømte rundt i store sirkler i vannskorpen uten å bry seg om verken sluk eller flue. For oss var dette kanskje svaret på alle gåtene. Var dette gytevandring? Hva med den lave temperaturen? Hvordan kunne dette skje så langt vest? Spørsmålene var mange, og vi holdt nesten ikke ut all ventingen i bilene på vei til observasjonsstedet.

Tidlig neste morgen observerte vi det som mest sannsynlig er de første observasjoner av havabbor som gyter i norske farvann, og observasjonen vi filmet er trolig den første og eneste dokumentasjon av ville havabbor i gytevandring som noensinne er registrert. For oss var dette et stort gjennombrudd og gav oss ny energi til å fortsette forskningen. Jonatan har hatt tett kontakt med en av verdens fremste havabborforskere ................. , og det varte ikke lenge før observasjonene lokket ham fra England til Norge.

Hjerner i bløt

Det stod 12.mai 2004 på kalenderen og klokken hadde akkurat passert 09.00 i et lokale på Universitetet på Blindern, hvor alle som er involverte i havabborprosjektet hadde samlet seg til en liten prat før Dr. Mike Pawson skulle holde et foredrag om havabbor der lokalene var åpne for alle.
For oss som har fisket havabbor i noen år, og som i tillegg er med på prosjektet var dette et svært interessant morgenmøte. Vi fikk alle lært noe nytt, og selv doktoren var forbauset over hvor store og stabile de norske havabborene har blitt.
Siden merking av havabbor en viktig del av forskningen fikk vi alle opplæring i hvordan vi skal merke og behandle dem slik at vi ikke skader dem. (Se egen artikkel om merking av havabbor)

Foredraget
Dr. Mike Pawsom var ikke bare kommet for å snakke med oss, men i hovedsak for å holde et foredrag, der han skulle dele sine enorme kunnskaper om havabbor for alle som ønsket å komme. I salen satt nærmere 40 personer med svært forskjellige bakgrunner og hørte på alt som ble sagt.

En av hovedtemaene i foredraget er hvor havabbor rundt Storbritannia holder til og hvordan de gyter og formerer seg. Pawson og CEFAS har i flere år samlet inn data om kvoter, merking, gytevandringer og lignende som blant annet kan fortelle oss den norske havabbor bestanden trolig stammer fra de ekstremt produktive årene på 70 og 80 tallet som førte til større utvandringer og en mulig "ny" havabborstamme i Norge.

I tillegg fikk vi lære en god del om havabborens biologi og levevis. Det kan nevnes at havabbor ikke opplever de samme osmotiske problemene som ørret og laks og kan derfor vandre ut og inn av ferskvann som det måtte passe den. Det er også fanget flere fisker i Middelhavet i områder der saltinnholdet i vannet er over 45 promille, noe som er svært høyt.

Siden det enda ikke ligger noen helt sikre bevis på at det finnes en egen bestand av havabbor i Norge, gikk han nøye inn på hva som må til for at havabboren skal klare å tilpasse seg det kalde vannet vi har i Norge. Trolig ligger svaret i varme undervannsstrømmer ute i havet, eller fjordsystemer med unormalt høye temperaturer vinterstid. For at havabborene skal kunne formere seg må gytingen, som foregår på vårparten, foregå i vanntemperaturer på 9°C eller mer. Trolig har dette skjedd flere steder i Norge, men det har altså ikke blitt dokumentert 100% enda, selv om nesten alle føler og antar at dette ikke vil bli særlig lenge til.

Norske havabbor har en vekstrate som er like høy som havabbor i Middelhavet, noe som også er svært unormalt. Sammenlignet med havabbor fra mange andre land, ser det også ut til at "våre" havabbor vokser seg gjennomsnittelig svært store. Kanskje har de siste observasjoner og fangster fra vestlandet bare vært en begynnelse på et sportsfiske som de fleste av oss bare har drømt om - men aldri trodd vi skulle få være med på.

Konklusjonen

Med masse av ny og spennende informasjon har alle som er med i Det Norske Havabborprosjektet fått større forståelse for hva vi har gjort, hva vi skal gjøre og hvordan fisken vi alle er så fokuserte på faktisk oppfører seg. I tillegg har Dr. Pawson lært mye nytt om havabbor som aldri før har blitt forsket på, da havabbor i Norge i lange tider bare har vært fokusert på blant sportsfiskere i Oslofjorden og omegn.
Vi kommer også til å holde en tett dialog med doktoren og hans samarbeidspartnere i Storbritannia slik at vi alle kan følge med hvordan havabboren, som ser ut til å ha fastsatt seg i Norge, videre vil oppføre seg og forhåpentligvis gi sportsfiskere og (smågale) forskere mange lykkelige stunder langs svabergene i årene som kommer.