Havabborprosjektet – oppdatering 2010

Fig. 2 Gyteklare individer (hunn til venstre, hann til høyre) fanget på Vestlandet i april. Disse to individene ble avlivet for nærmere studier.

Fig. 3 Temperatur og salinitet i indre Oslofjord gjennom vannsøylen fra august til desember.

Fig 4. Home range for havabbor og torsk i indre Oslofjord, juni til desember.

Fig. 5 Bruk av forskjellige dyp hos havabbor og torsk i perioden september til desember

Fig. 6. Lokalisering av populasjoner som ble inkludert i populasjonsgenetiske studier.

Fig. 7. Havabborens diettsammensetning, basert på innsendte fangstrapporter via vår webside www.seabass.no.

Fig. 8 Havabbor: Tydelig overrepresentasjon av 1999-årsklassen gjennom 2000-tallet. Fangstrapportene er fra Oslofjorden.

Fig. 9 Middeltemperaturer i perioden september-november fra 1930 til 1999. En spesielt høy høsttemperatur i 1999 forklarer sannsynligvis styrken til denne årsklassen hos den norske havabboren.

Habitatvalg
Flere års aktivt sportsfiske etter havabbor i Norge viser at arten er fangbar stort sett i sommerhalvåret. Omtrent som for makrellen har det utviklet seg et uttrykk – havabboren har kommet – som hvert år har sammenfalt med varmens ankomst i Sør-Norge. Som oftest faller dette tidspunktet en gang i juni, men enkelte år opptrer havabboren allerede sent i mai, mens den andre år lar vente på seg helt til tidlig i juli. Typisk er overgangen fra ingen fangst av havabbor til store fangster av havabbor svært tydelig. Når det blir kaldere i vannet utover høsten skjer det motsatte. Etter noen intense uker med meget aktivt fødeopptak i september-oktober, forsvinner havabboren like plutselig som den dukket opp. Det finnes enkelte unntak, og i indre Oslofjord (fra Son og innover) har noen individer blitt fanget på garn eller pilking på dypt vann i løpet av vinteren. Dette er dog kun enkeltindivider, og vi hadde således ingen garanti for at det er en generell trend for havabboren å overvintre relativt lokalt. Gjenfangstrapportene våre tyder derimot på at havabboren returnerer til de samme områdene hver sommer, da merkingslokalisering og gjenfangstlokalisering sjelden er langt fra hverandre. Faktisk har vi kun registrert ett unntak, der en fisk som ble merket og sluppet i Oslofjorden ble gjenfanget nord for Bergen to år etter.

Den norske havabborens oppholdssted og aktivitet gjennom vinterhalvåret har vært et av de største mysteriene for prosjektet. Gjennom sommer og tidlig høst jager den høyt i vannet og er en svært aktiv rovfisk, og ofte opptrer den i små stimer. Havabboren viser klare preferanser for varmere vann, og det er antas at de senere års stigende havtemperaturer er den viktigste årsaken til at arten har kunnet etablere seg stadig lengre nordover, inkludert langs kysten vår (Fig. 1). Samtidig har vi fremdeles lave havtemperaturer gjennom vinterhalvåret, og det nesten totale fraværet av arten på denne tiden har reist en del spørsmål. Vi har sett for oss to ulike hovedscenarier:

1. Migrerer havabboren vekk fra våre kystområder til sørligere og/eller dypere vann gjennom vinterhalvåret, der den kan fortsette å ha et betydelig fødeopptak?
2. Blir havabboren værende lokalt, men trekker til dypere vann med høyere temperatur? Blir den samtidig mindre aktiv og tar til seg mindre eller ingen føde?

Vi har observert rennende gyteklare individer i gytetida i april i fjordsystemer på Vestlandet (Fig. 2), og vet således at havabboren i alle fall er på plass kystnært i denne landsdelen til denne tida. Lignende observasjoner har ikke (eller kun unntaksvis) vært gjort ellers i landet, uvisst av hvilken grunn. Det er mulig den spesielle topografien i Vestlandsfjordene favoriserer kystnær gyting, mens den trekker ut til åpne områder lenger fra land i andre deler av landet. Dette er en sannsynlig forklaring på manglende observasjoner av gyteaktivitet bl.a. i Oslofjorden, og denne adferden samsvarer også bedre med observasjoner av havabbor fra sørligere strøk. For eksempel gyter britisk havabbor pelagisk langt fra land i havområdene mellom England og Frankrike. Det er ikke observert gyteaktivitet i disse områdene, men finmasket tråling viser vesentlige forekomster av havabborlarver, som fastslår lokal gyting. Den norske havabboren viser en ekstrem variasjon i årsklassestyrke.

Akustisk telemetri
For å lære mer om havabborens habitatbruk gjennom vinteren, satte havabbor prosjektet og Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) i gang en telemetristudie i 2007, der akustiske sendere ble operert inn i 10 havabbor i indre Oslofjord. Posisjonene til disse individene ble logget ved hjelp av akustisk telemetri via utplasserte lyttebøyer på strategiske punkter. I tillegg ble individene jevnlig peilet aktivt ved hjelp av båt og håndholdt utstyr. NIVA monterte også sendere på 10 individer av torsk for å få en idé om eventuelle konflikter mellom artene når det gjelder habitatbruk. Senderne var aktive fram til desember samme år, altså lenge etter at havabboren ikke lenger fantes blant fangstene hos den jevne sportsfisker.

Resultatene ble sett i sammenheng med periodens utvikling i temperatur og salinitet gjennom vannsøylen, da vi vet fra litteraturen at disse er viktige parametere både for havabbor og torsk (Fig. 3). Fra rundt 20 meters dyp og nedover varierer temperatur og salinitet lite gjennom sesongen, og i indre Oslofjord ligger disse henholdsvis rundt 8-9 °C og drøyt 30 ‰. I de øvre lagene forandrer temperaturen seg naturlig nok mye gjennom årstidene, og saliniteten er typisk vesentlig lavere i sommerhalvåret enn i vinterhalvåret.

Flere av havabborene oppholdt seg innenfor nærområdene og var således mulige å peile gjennom hele perioden, men trakk ut på dypere vann når temperaturen falt. Vi antok fra før at havbboren i sommerhalvåret hadde en større ”home-range”, altså område den beveger seg og foretar næringssøk innenfor, enn torsk. Dette ble også bekreftet gjennom telemetristudiene. Det er derimot mer overraskende at havabborens home-range økte når det ble kaldere i vannet (Fig. 4). En teori er at den aktivt søker områder med høyest mulig temperatur og lavest mulig salinitet, da Oslofjorden vinterstid er i grenseland for hva arten tolererer. Manglende havabborfangster blant sportsfiskere vinterstid tyder på at det ikke er næringssøk som fører til den relativt store home-range’n. Innenfor de tilgjengelige spenn av temperatur og salinitet, selekterte havabborens riktig nok tydelig mot å oppholde seg der temperaturen var høyest og saliniteten lavest. Tendensene var ikke like tydelig for torsk, men preferansene pekte i omvendt retning, da denne arten oppholdt seg i større grad der temperaturene var lave og saliniteten høy. Begge parametrene er korrelert med dybde, og det virker som de to artene byttet habitat seg imellom gjennom studieperioden (Fig. 5).

Populasjonsgenetiske studier
Vi har gjennomført noen enkle populasjonsgenetiske studier av enkelte populasjoner av havbbor for om mulig å kunne avdekke genetiske strukturer som tyder på adskilt gyting i norske farvann. I og med at havbabboren er relativt nyetablert i Norge, i hvert i større antall, regnet vi ikke med å finne store genetiske forskjeller mellom populasjoner i Norge og områdene den antas å ha sin opprinnelse fra, dvs. Storbritannia og den nordvestlige kysten av det kontinentale Europa. Vi samlet inn vevsprøver fra totalt fem populasjoner. To norske popuasjoner ble inkludert, fra Oslofjorden og Masfjorden, én fra områder nær den engelske kanal, én fra Kanariøyene, og én fra Egeerhavet (Fig. 6). Sistnevnte ble inkludert som en utgruppe (referansepunkt), da denne ble antatt å være svært forskjellig fra alle de andre populasjonene. Tidligere studier har vist en tydelig genetisk todelt struktur hos Europeisk havabbor, der Atlanterhavsfisk utgjør én gruppe og Middelhavsfisk en annen.

Resultatene viste, som forventet, at Egeerhavet-populasjonen var svært forskjellig fra alle de andre populasjonene (relativt sett; FST-verdiene er høye til å være for marine fisk, men kan virke små i absolutte verdier; se Tabell 1). Kanariøy-populasjonen skilte seg også tydelig fra de den engelske og de to norske populasjonene, mens de tre nordligste populasjonene fremviste svært liten genetisk variasjon seg imellom. Vi klarer altså ikke å skille ut de norske populasjonene som én felles eller flere enkeltvis avgrensede populasjoner med adskilt gyting fra andre Atlantiske populasjoner av havabbor. Disse studiene er foreløpig kun på pilotstadiet, og det er muligheter for at vi kan finne genetiske strukturer gjennom mer omfattende studier. Vi har allikevel god grunn til å anta at de norske populasjonene, selv om de gyter i norske farvann, adskilt fra annen europeisk havabbor, ikke har hatt nok tid på seg til å kunne skille seg ut gjennom slike studier.

Tabell 1. Parvise FST-verdier for alle kombinasjoner av de fem inkluderte populasjonene. FST-verdier gir et mål for hvor stor den genetiske forskjellen er mellom to populasjoner.

Populasjon                          Oslofjorden (1)        Masfjorden (2)        Den engelske kanal (3)        Kanariøyene (4)
Masfjorden (2)                    -0,0011   
Den engelske kanal (3)        0,0009                       0,0013  
Kanariøyene (4)                  0,0185                       0,0137                     0,0266 
Egeerhavet (5)                    0,0648                       0,0588                     0,0653                                   0,0878

Diettsammensetning
Det er mange som ønsker havabboren velkommen inn i vår fauna som den kampvillige og smakfulle fisken den er. Selv om vi i havabborprosjektet ikke legger skjul på vår fascinasjon for denne fisken, er det viktig for et prosjekt som vårt å forholde seg objektiv til forsøksobjektet. Introduksjon av fremmede arter betegnes som et av de største biologiske problemene i dagens globaliserte verden, og ofte vil forvaltningen søke å begrense eller stoppe videre spredning. Dette grunner i at introduserte arter kan ha en svært negativt innvirkning på naturlig utbredte arter i et økosystem. De naturlig utbredte artene har evolvert gjennom hundre- eller tusenvis av generasjoner uten å oppleve konkurranse eller predasjon fra den introduserte arten. Forsvarssystemene overfor den introduserte arten mangler, og de naturlige artene kan stagnere eller dø ut. Den introduserte arten, på sin side, kan av samme grunn oppleve at den har et fortrinn i det nye miljøet og fremvise en rask populasjonsøkning hvis de abiotiske faktorene ligger til rette for det. Det er nok å nevne ørekytas inntog på Hardangervidda eller Gyrodactylus salaris’ inntog i norske lakseelver som eksempler. De to nevnte eksemplene har dog blitt introdusert til nye leveområder gjennom menneskelig aktivitet, og kan kanskje ikke sammenlignes direkte. Det er god grunn til å anta at havabbor kan ha eksistert langs kysten vår i tidligere perioder med varmere klima, men årsaken til dagens økende havtemperatur er sannsynligvis også antropogenisk. Det er liten tvil om at artssammensetningen i norske farvann kan komme til å forandre seg drastisk i nær framtid p.g.a. økt temperatur, og inntog av nye arter er forventet å skje parallelt med reduksjon av noen av de som allerede er her. For eksempel er det tegn som tyder på at torsken flytter nordover. Hvorvidt tetthetsreduksjon av opprinnelige arter skyldes introduksjon av nye arter, lav toleranse for økende temperaturer, eller om det har andre årsaker, som for eksempel overfiske, er fremdeles uklart.

En viktig del av havabborprosjektet har vært å kartlegge havabborens bevegelser over lengre perioder. Merking og gjenfangst av individer har vært en viktig del av datainnsamlingen, og da må naturligvis fisk settes ut mest mulig uskadet etter merking. En ulempe med dette har vært at vi ikke har vært i stand til å undersøke fødevalg hos den norske havabboren. Vanligvis undersøkes diettvalg hos fisk ved at man spretter opp magesekken og undersøker innholdet nærmere, gjerne under lupe hvis dietten består av små organismer. En annen metode, som vanligvis ikke tar livet av fisken, er å suge ut mageinnholdet med en vakuumpumpe eller lignende. For å være på den sikre har vi allikevel unnlatt å gjøre dette for å øke sannsynligheten for overlevelse og gjenfangst av merkede individer. En del fiskere rundt om i landet fisker naturlig nok for å seg middag, og etter hvert har vi mottatt mange fangstrapporter som også inkluderer en beskrivelse av mageinhold via vår webside www.seabass.no, noe vi er svært takknemlige for. De foreløpige rapportene (Fig. 7) tyder på relativt stor diettoverlapp med torsk og sjøørret, som er de to artene man regner med at kan oppleve økt konkurranse fra havabbor. Alle tre arter baserer dietten mye på brisling, kutlinger og strandreker. Havabboren og torsken spiser også en del krabber, mens torsken og sjøørreten forsyner seg av børstemark, spesielt i enkelte deler av året.

Det konkurransemessige aspektet blant marine fiskearter er et område det bør satses mer på i tida framover, ikke bare når det gjelder havabbor, men også for et knippe andre arter som har begynt å etablere seg i norske farvann.

Årsklassestyrke
Vi har gjennom 2000-tallet sett en kraftig overrepresentasjon av 1999-årgangen i norske fangster av havabbor (Fig. 8). Som sportsfisk er havabboren først fangbar fra 3-4 års alder, når den er 30-40 cm lang. Selv om det gjentatte ganger er observert gyteadferd hos havabbor i norske farvann, og vi har fanget gyteklare individer kystnært på Vestlandet, tyder fangstrapportene på at det kun er enkelte års yngelproduksjon som når fangbar alder. Sannsynligvis er overlevelsen god gjennom sommeren i norske farvann, med god næringstilgang og tilfredsstillende temperatur og salinitet. Problemet for havbboren mistenkes å være at sesongen blir for kort, og at de mer skjøre årsungene av havabbor har problemer med å overleve den første vinteren hvis de ikke har fått tid nok på seg til å nå en viss størrelse. Altså er havabborungene avhengig av relativt høye sjøtemperaturer et godt stykke utover høsten for å overleve den første vinteren. Overlever de den første vinteren er mye gjort, og i og med at første vinters overlevelse de fleste år synes å være liten for havabbor, vil de få gode årene stikke seg ut. Høsten 1999 var spesielt varm, og det er sannsynligvis dette som er årsaken til denne spesielt sterke årsklassen (Fig. 9).

Utover siste halvdel av 2000-tallet, når 1999-årgangen etter hvert ble tynnet ut, har havabborfangstene avtatt noe, og det kan virke som det ikke har vært noen sterk årsklasse fra den første halvdelen av 2000-tallet. I de løpet av de siste to sesongene virker det dog som om havabboren kommer sterkt tilbake, og vi er i ferd med å sammenstille en del av de nyeste resultatene våre. Så langt er det ingen indikasjon på at hypotesen vår angående høsttemperatur og overlevelse ikke stemmer.

Til slutt
Havabborprosjektet har pågått en del år nå, og vi har samlet mye interessant data om den norske havabboren. Fortsatt mangler en del for at kunnskapen kan brukes aktivt innen forvaltningen av havabbor i Norge, men vi satser på å føre prosjektet videre med stadig nye brikker til det store puslespillet.