Bare noen timer tidligere hadde 11 gutter flydd langt inn i fjellheimen, flere runder med et lite sjøfly fra den lille gruvebyen Mayo som ligger sydøst for den kjente gullgraverbyen Dawson City. Etter den lange flyturen fra Norge via Vancouver til Whitehorse, hovedstaden i Yukon, samt en lengre busstur, er det befriende å endelig kjenne den friske fjellufta i nesen. Innsjøen Elliot Lake ligger på snaut 1100 meters høyde på samme breddegrad som Steinkjer. Tynne og spinkle svartgraner står tett ned mot vannkanten, mens leiren til gutta ligger på en åpen landtunge nesten fri for trær, mellom to av vannene. Her er myggplagen mindre.
Litt vonbroten over den alt for grove fortommen jeg har valgt binder jeg på en svart og gul superpuppe og legger ut et kort kast med Phantomstanga. Jo da, tilslaget lar ikke vente på seg! Etter en kort kamp ligger en smellfeit harr på bortimot kiloen i kanoen. Den neste timen opplever vi et fiske en bare kan drømme om! Det er bare å legge ut flua halvannen meter foran vakene så sitter den neste på. Jeg tar også noen på Vibraxspinner før vi tar kvelden.
Røya glimret med sitt fravær denne første kvelden, men vi har da 10 dager til...
Etter hvert som vi ble kjent med forholdene i og rundt vannet kom det da noen canadarøyer på land, for det meste på spinnere kjøpt i Whitehorse. Ikke så store, opp til halvannen kilo. Mer sus ble det da jeg ville prøve den nye Møresilda med hollografisk mønster. Gutta hadde selvfølgelig en konkurranse gående om hvem som fikk den største røya, og Jo ledet med ei røye på 1,4 kg. En dag Kåre og jeg er ute med kanoen skal Møresilda testes. Jeg legger et kast innover mot land, lar sluken synke og sveiver sakte inn slik at den er nær bunnen. Da skjer det! Stanga begynner å riste i det jeg hever den og sveiver på videre for å holde snøret stramt.
Merkelig adferd på canadarøya, den blir med nesten frivillig helt til den nærmer seg kanoen.
Men da er det også slutt på samarbeidsviljen! Den river ut tredve til førti meter med sene i ett utras før den går ned på dypet. Her er det krefter! Min Shimano Exage S.T.C står i helspenn!
Etter flere utras og god hjelp fra Kåre med å få den om bord, kan jeg fornøyd holde opp ei fin røye på 2,6 kg. De andre gutta lurer selvfølgelig på hva slags redskap jeg har brukt når vi kommer tilbake til leiren med fangsten. Møresilda selvfølgelig! Som på storlaksen i trøndelagselvene er den uovertruffen også i den canadiske ødemarka. Da jeg er den eneste som har med Møresilda, deler jeg, snill som jeg er, ut sluker til alle som vil ha. Med dette ble det også mer fart på fiskinga. Atle og Jo mister ei kjemperøye en kveld de er ute, synd, for med en erfaren fisker i kanoen hadde den blitt berga. Det spøkes ikke så rent lite over deres mislykkede kamp med storrøya og Atles utrop da han fikk se den: Det er jo en hai! Vi blir etter hvert såpass blaserte at vi setter ut igjen fisk på rundt kiloen. Det er også begrenset hvor mye vi kan spise. En efta drar Atle, Morten og jeg ut med kanoen. Morten har med seg undervannskamera for å forsøke å få noen bra sekvenser . Det går ikke lenge før den første røya sitter, Morten jobber febrilsk for å klargjøre kamerautstyret mens jeg lar røya hvile mest mulig. Med kamera under vann begynner en morsom kamp som Morten får festa til filmen. Gleder meg som en unge til å se de opptakene! Røya veier 2 kg. Ut på kvelden kommer Kato og Kåre tilbake til leiren i den andre kanoen. Og hvilket beist Kåre løfter opp i det kanoen glir mot land! Nesten 4,8 kg veier den, og ble kleppa av Kato etter en lang kamp som Kåre nesten gav opp. En smule irriterende var dette for oss som mente å kunne fiske, Kåre var jo nybegynner! Men, med Møresilda kan det meste skje. Kåre vant med dette konkurransen om største fisk. Det var med vemod jeg så leirplassen forsvinne under Single Otteren etter 11 uforglemmelige dager ved Elliot Lake.
Retter en stor takk til Elbe Normark som sponset meg med utstyr til turen, det fungerte perfekt!
Odd Løvseth, Tretten.
Etter storrøya i Yukons villmark
23.10.2006
En grønn kano glir lydløst gjennom den klare fjellufta på Elliot Lake i de mektige Werneckefjellene nordvest i Canada. Det er første kvelden ved Elliot Lake, og Gunnar og jeg har lyst til å prøve harren og canadarøya, eller Lake Trout som den kalles her. Harren er jeg godt kjent med fra Trettenstrykene hjemme og fra Dovrefjell, men canadarøya er noe helt nytt og spennende. Det er en trolsk stemning som møter oss der ute på det blikkstille vannet. Lomen sender sitt klagende rop utover ødemarka og det som får oss til å sitre av forventning; harren vaker som besatt rundt kanoen. Rolig, nesten som spekkhoggere, bryter de vannspeilet mens de slurper i seg av de små insektene på overflata. Harr fra halvkiloen og opp til kiloen. Her skal det fiskes!
