Dean River - et villmarkseventyr

Per Gunnar Voll og jeg rigger oss til i hytta, som har alle faciliteter, og gjennomgår flyturen inn fra Anahim Lake. Ikke bare har vi sett en natur så utrolig at den ikke kan beskrives, Per Gunnar har sett tre elger og en grizzly, mens jeg så noen kritthvite fjellgeiter i en loddrett fjellvegg.

Dean River Lodge ble bygd av John Blackwell i 1990 og ligger innerst i Dean Channel, noen mil nord for Bella Coola i British Columbia. Elva er verdensberømt for oppgangen av steelhead om sommeren, men her går også alle lakseartene fra Stillehavet opp, pluss noen andre arter. Elva blir av mange regnet som Nord-Amerikas beste fiskeelv. Den er også regnet for å være verdens best organiserte elv, og det er ikke tilfeldig, her slipper kun 40 stenger til på 28 km elv pr dag. Dean River Lodge benytter de nederste par kilometerne, hvor seks fiskere blir oppvartet etter alle kunstens regler av to særdeles hyggelige guider.

I dette paradiset, omgitt av fantastisk natur, grizzly, svartbjørn, hjort, ulv, hvithodeørn og andre arter, skal Per Gunnar og jeg oppholde oss i fem dager før vi setter kursen mot ødemarka for å fiske regnbueørret.
Etter en bedre middag inne på lodgen, er det tid for litt fiskeprat. Våre nye fiskekompiser er fire amerikanere. To av dem, Craig og Jeff, er veteraner på Dean River. De andre to, Calvin og John, er i likhet med oss her for første gang. John har faktisk aldri fisket med flue før, mens Calvin skulle vise seg å være en fluefiskemaskin av de sjeldne. For det er flue som gjelder. Steelhead kan kun fiskes med enkeltkroket flue uten mothake. Skulle noe annet finne på å ta flua, og en greier å få det på land, får en ta det som en bonus.

Det er to relativt spente fiskere fra Norge som sammen med resten av gutta blir fraktet ned til elva neste morgen. I en stor elvebåt blir vi plassert ut på de forskjellige strekkene som skal avfiskes. Det har regnet en god del i løpet av natta og elva har steget noe, men ikke nok ifølge guidene. Ikke nok med at elva er i minste laget, oppgangen av laks og steelhead er hele tre uker forsinket dette året. Noe skal det alltid være med dette fisket. På våre turer i norske lakseelver har vi vel nesten aldri opplevd perfekte forhold. Samme greia her, siden sesongstart har kun en kongelaks og noen få steelhead blitt landet.

Det skal bli en knalltøff dag for oss to som begge sesongdebuterer med fluestanga. Dette er tungt fiske! Her er det blytunge Teeny synkeliner som er medisinen. Temmelig kniksete å kaste med, men vi vender oss ganske fort til teknikken med våre enhånds fluestenger. Vi kaster 90 grader ut og lar lina synke mens flua, som er festet i en meterlang fortom, feies langs bunnen. I det snøret strammes opp rett nedstrøms er kunsten å dra flua til seg i korte rykk for om mulig å trigge steelhead som har fulgt etter flua til å ta. Og tar den er det bare å la moroa begynne.

Steelhead i denne elva regnes for å være verdens sterkeste. Når den tar flua kan det sammenlignes med et jagerfly som kolliderer med ei måke! Den er usannsynelig rask og byr på en voldsom fight med masse hopp og sprett før den eventuelt blir landet. Som sagt, her fiskes det kun med enkeltkrok uten mothake. Etter åtte og en halv time ved elva, iberegnet en god lunsj, er det deilig med en dusj og en strekk på senga før middag. Ingen av gutta har landet fisk.

Neste morgen er det oppholdsvær. Nå skal det filmes. Vi steller i stand noe som vi har tenkt skal være innledningen på filmen. En av guidene, Trevor, en hardcore steelhead og regnbueørretfisker fra Kamloops, blir grundig intervjuet mens kamera går. Her må det klippes! For mye tørrprat er ikke av det gode. Etter denne seansen blir kameraet satt i beredskap på stativet mens vi begir oss ut i elva med fluestengene.

Kommet to tredjedeler ned på strekka, som har det klingende navnet Bill`s, skjer det! Jeg hyler ut JA JA JA JA mens backingen blir revet av Shimanosnella, en Biocraft XT LA, i en forrykende fart. "KAMERA! HENT KAMERA!" Hva i himmelens navn er det som skjer? Fisken bare fortsetter nedover elva! Det føles som om jeg har hekta flua fast i nattoget til Trondheim!" HEY TREVOR, GET THE BOAT, GET THE BOAT!! Per Gunnar, som står tretti meter ovenfor meg, kommer seg ut av elva i en viss fart og får tak i kameraet. Fisken har stilt seg opp midt ute i elva etter et utras på 150 meter! Her er det bare å gå rolig etter og sveive så godt en kan. Trevor går etter med båten mens Per Gunnar er kameramann. Kommet på høyde med fisken starter en stillingskrig av en annen verden. Stanga, som ligger i fiskestangholderen på protesen, er bøyd helt ned til håndtaket, ja til og med håndtaket er bøyd! Etter hvert blir protesen et problem. Jeg har ikke stramma reima rundt brystet godt nok. Protesen blir vridd framover slik at jeg må bøye meg godt bakover for å holde stanga høyt. Så er det bare å holde presset. Fisken siger nedstrøms, jeg følger etter for å komme på høyde med den. "Får jeg landa denne blir det sigar!" "Ja, nå ligger du godt an" Vi aner ingenting om at kun en av åtte lakser blir landet i denne elva. For laks er det, den har ikke vist seg en eneste gang. Kampen fortsetter nedover elva. Per Gunnar synes det er rart at den ikke har vist seg etter såpass lang tid. "Den er sterk!" "Ja, jeg skjønner det." Har du med fotoapparatet?" " Det er med." "Hvis vi får den på land da..."

Bortimot en halv kilometer nedenfor der laksen tok føler jeg at jeg er i ferd med å ta over kommandoen. Laksen har kommet nærmere land, men å få øye på den er ikke mulig. Brevannet er for grumsete. Jeg kan nesten ikke fatte hvilke krefter denne fisken er i besittelse av. Jeg har vært med og landa mange storlakser, men de blir da ganske medgjørlige etter hvert. Er det en U-båt i whiskyklassen jeg har i den andre enden av snøret? Det skal i alle fall bli en whisky eller i to i kveld dersom dette går bra. Fisken siger etter hvert inn mot elvebredden, fortsatt ikke synlig i brevannet. Guiden gjør et forsøk på å komme bak den for å få tak i sporden, men nei du! Laksen gjør et utras så det hviner i snella! Deretter følger noen rolige drag mens Shimanoen maler som ei fornøyd katte. Nå skal jeg ikke gå mye lenger nedover med fisken før strømmen blir sterkere. Og da må vi hoppe i båten.
Etter enda mer stillingskrig og noen dovne utras begynner kreftene hos fisken endelig å ebbe ut. Så er det klart for den mest kritiske delen av alle; landinga! Guiden går ned bak fisken, får tak i halerota med den ene neven og fester raskt grepet med den andre. Han haler fisken opp av vannet og forsøker å bære den inn på land. Men taket glipper! Som i sakte film faller fisken og er på vei ned skråningen og ut i elva igjen. Men Trevor får kastet seg over den og lemper den inn på trygg grunn. " Å fy fader rullan!" kommer det fra Per Gunnar. For en fisk! Jeg utstøter et hyl så det gjaller mellom fjellene. I denne elva er det fang og slipp, men lodgen har lov til å ta to lakser i løpet av hele sesongen. Trevor gir laksen et par slag i hodet med en stein og den roer seg. Jeg forsøker å løfte opp fisken i halerota men greier det ikke. Med et godt tak i gjellene er jeg i stand til å løfte den opp fra bakken. Den er tung!

I motsetning til hjemme blir laksen sløyet her borte. To svære lonser med rogn blir tatt ut sammen med innvollene mens blodet farger vannet rødt i en bred stripe nedover elva. "Det er jo som å slakte ei ku!" kommer det muntert fra Per Gunnar.

Vel tilbake på lodgen blir vekta hentet fram. Fisken er sløyet og har ligget i båten og tørket i mange timer. Likevel drar den vekta til 30 pund! "Holy shit." er det eneste Trevor får sagt. Denne fisken må ha veid bortimot 20 kg da den ble landet! Og det på enhånds fluestang og enkeltkrok uten mothake! "Du må kjøpe en lottokupong når du kommer hjem!" er beskjeden fra Justin.

Neste dag er det Per Gunnar sin tur. På samme sted som i går tar en fisk flua hans og raser av gårde." KAMERA! KAMERA!" Denne gangen er det min oppgave å feste dramaet til filmen. Per Gunnar går nedstrøms og sveiver som besatt for å få kontakt med fisken. Etter en relativt kort kamp kan Trevor løfte en fire-fem kilos kongelaks opp av vannet. Turen er redda for oss begge. Etter fotografering og filming blir laksen gitt friheten tilbake. "Æ e gla at`n itj va større æ."

Om vi fikk regnbueørret? I bøtter og spann! Men det er en annen historie.