På fisketur i «Akvariet»

Horton River.

Foto: Randulf Valle

Ole Petter lander lake trout i Horton River.

Foto: Randulf Valle

Ole Petter med 4 kilos lake trout.

Foto: Randulf Valle

Røyking av fisk.

Foto: Randulf Valle

Gravet fisk.

Foto: Randulf Valle

Horton River er ikke som andre lange vassdrag i det Nordlige Canada. Det vanlige er at de lange elvene renner innom store sjøer. Der det er skikkelig strøm i elvene er det gjerne både fosser og vanskelige stryk som krever at man bærer kanoen. På de omkring 700 kilometerne Horton River legger bak seg på vei fra Horton Lake til Ishavet, renner den ikke innom en eneste sjø. Selv om elva holder bra fart er den stort sett teknisk enkel.
Jeg regner litt i hodet mens jeg vekselvis ser på GPS-mottageren og sandsteinsklippene som raser forbi. Vi har tilbakelagt litt over 100 kilometer, snaut 600 gjenstår. «Om vi bare fortsetter å sitte slik, er vi nede på litt over fire dager,» informerer jeg Ole Petter Rekvig som sitter i front. «Helt greit for meg,» kommer det kontant tilbake.
Dermed er vi tilbake til den vanlige diskusjonen om fremdriften. Jeg syns egentlig det går alt for fort. Selv om vi står opp seint, starter dagen med både to og tre kjeler kaffe og ikke padler mer enn fire-fem timer daglig, flytter vi oss nedover elva i ekspressfart. Vi skal tross alt være her ute i villmarka i fire uker, og jeg ser litt svart på å sitte den siste uka nede ved utløpet og sture. Ole Petter vil derimot gjerne ligge godt an i løypa.

Komplisert struktur
Kommandostrukturen for vår lille «ekspedisjon» er dessuten ganske kronglete. Ole Petter ville være ekspedisjonsleder, noe jeg har vært tvilende til å godta. Jeg kan til nød strekke meg til å akseptere han som daglig leder. Siden jeg er den eneste som har padlet før har jeg utnevnt meg selv til skipper. Gnisninger mellom ekspedisjonslederen og skipperen på ekspedisjonsfartøyet er et velkjent fenomen fra polarhistorien.
Det blir ikke enklere av at Ole Petter eier kanoen, og slik sett må betraktes som reder. For de gamle ishavsskipperene var det alltid selve skrekken å ha rederen ombord. Her ligger det med andre ord an til fullstendig handlingslammelse. Noen dager senere kommenterer Ole Petter situasjonen i dagboka:
«I øyeblikket preges ekspedisjonen av å være en uorganisert greie der deltagerne beveger seg nedstrøms som et middels stort reiseselskap, uten leder og uten klare ideer om hvor de vil. I så måte er ekspedisjonen tilpasset deltagernes evner, talenter og intelligens: Målløst, meningsløst og evneløst. I så måte fungerer alt etter planen.»

Akvariet
Det at elva renner raskt og rett, uten å ta veien innom sjøer, er som sagt fint for fremdriften. For fiskemulighetene er det derimot mer uheldig. Det er mest harr som finner veien til steikepanna. Den trives i glattstrømmene. Canadarøya - lake trout - liker seg derimot best i roligere vann, og det er kun helt i starten vi får noe særlig av det slaget. På en kveldstur opp i til toppen av den tydelige elvedalen, legger jeg imidlertid merke til ei rund og djup bakevje som har skåret seg inn i elvebredden. Vannet sirkulerer her, og selv fra min posisjon godt oppe i lia kan jeg se store skygger som siger rundt i vannet. Bakevja er jo det reneste akvariet!

Neste morgen tasser vi ned dit med fiskestengene så snart frokosten er unnagjort. Vi bruker ikke lange tida på å dra på land det vi trenger av mat for de neste dagene. Den største står Ole Petter for, og den passerer nok fire kilo. Det blir stekt lake trout til lunsj og middag, mens vi røyker og graver fileter for de neste dagene. Gravet lake trout, smakssatt med ferske granskudd viser seg å være noe av en delikatesse.
Vi vet det ikke da, men flere store lake trout blir det ikke på denne turen. De siste 200 kilometerne er nemlig preget av sværg gjørmete vann. Da er det godt å ha storfisken i bakevja å tenke tilbake på.