Ørretfiske i Nord-Italia

Mye fin natur og kultur langs elvene.

Foto: Dr. Jonathan E. Colman

Pene ørret blir snart til deilig mat.

Foto: Dr. Jonathan E. Colman

Litt av fangsten før middag. Er det den berømte Italienske kokken Kristian ”o”?

Foto: Dr. Jonathan E. Colman

Mye fjell og flott natur rundt elvene.

Foto: Dr. Jonathan E. Colman

Sammen med Stabekk Jenter 1995 fotballag, reiste vi til fotballtreningsleir i de flotte fjellandsbyene Carisolo og Pinzolo hvor selveste storlaget Juventus har sin treningsleir om sommeren, og etter et raskt besøk innom google.earth, ble det klart for meg at dette var et sted med mye fjell, vann, elver og bekker. Allikevel var det svært lite (faktisk ingenting!) å finne om fiskeforholdene rundt dette ellers meget kjente skistedet (Madonna di Campiglio er like ved). Fisking var tydeligvis ikke stort i dette strøket.

Til tross for manglende informasjon å finne om fiskemulighetene pakket jeg reisestangen (Shimano SpeedMaster 240ML med en Shimano Super Aero 1000 snelle) og et lite utvalg fiskeredskaper som passer bra for innsjø, fjellvann, elver og bekker ellers i verden. Mine resonnerende tanker trakk en enkel konklusjon; vann er vann og elv er elv… her MÅ det være fisk!
Det viktigste i den lille slukesken var 5-6 velkjente og favoriserte Vibrax spinnere i messing og sølv i størrelse 4 og 6 gram, i tillegg til 5-6 Rapala wobblere, deriblant små Original i favorittsølvfargen, noen kastesluker og en del VMC krok til agnfiske.

Når vi ankom flyplassen i Milano til godt over 30 varmegrader og drepende luftfuktighet tenkte jeg at drømmen min om ørretfiske i Sør-Alpenes kulper var latterlig dum. Her kunne jeg kanskje kroke en sprengfeit og kloakkbefengt karpe, om jeg hadde hell og lykke på min side. Men kort tid etter at bussen hadde svingt brått til venstre etter Bergamo begynte jeg å kjenne små sommerfugler i magen. Vi kjørte nesten direkte nord og bussen klatret oppover fjellandskapet i over en time. Luften ble klar og bratte fjellsider viste seg på andre siden av elver og innsjøer langs veien som slanget seg gjennom flere små landsbyer som pepret dalene. Det ble villere og villere. Etter hvert parkerte bussen utenfor Hotel Orso Grigio i den lille landsbyen Carisolo, og jeg var omgitt av høye fjell (3500 m.o.h!), bekker og elver på alle kanter.

Carisolo og Pinzolo ligger ved begynnelsen av en stor dal hvor to mindre daler kommer sammen (se google bildet). Ja, den samme tanken slår antakeligvis alle fiskeentusiaster som den som slo meg; minst to mindre elver som blir til en stor elv. Mine tanker vandret også i den retning at dette er et sted hvor fjellvann og bekker, fulle av fisk, er høyst sannsynlig å finne.

Etter innsjekking og organisering av laget (jeg var tross alt på tur med et fotballag), tok det kanskje 3 minutter før jeg begynte å spørre hotellets ansatte om fiskeforholdene i området. Til tross for språkbarrieren forstod alle hverandre meget godt; her var det ingen som fisket. De henviste meg til turistkontoret i sentrum. De kunne også bekrefte at fisking på ingen måte var noe som ble utført av hverken fastboende eller turister, så vidt de visste. De hadde heller ingen råd om lokalkjente som kanskje visste om fiskemuligheter i denne ellers fantastiske fjellnaturen. Fiske var tydeligvis ikke et særlig utbredt konsept der omkring.

Det tok ikke mer enn en time etter vi ankom Carisolo før lunsj var konsumert og jentenes første treningsøkt var i ferd med å starte. Jeg gikk meg en tur. Rett ved siden av banen renner en relativt stor elv. Omgivelsene er utrolig vakre med høye, skarpe og snøkledde fjell med gamle steinkirker på fjellsiden, trebroer over bekker og elver, og idylliske gårdshus med hester og kuer. Elven bærer preg av en del menneskelige forebygginger i de nederste strekninger ved byen. Vannet var melkefarget og fullt av partikler fra erosjon gjennom det kalkrike fjellet. Jeg gikk litt oppover i dalen, før jeg til slutt måtte gi meg på de bratte fjellsidene hvor elven fosset ned over store steiner og dype kulper. Men, til min store overraskelse møtte jeg en fisker! Han var på vei traskende gjennom skogen og brukte en ukjent stang utstyrt med en gammel Shimano snelle. Han fisket med mark. Jeg fikk lov til å titte opp i bøtten hans og se mine første italienske fjellbekkørret. Her var det fisk!

Jeg hentet stangen og slukboksen og forsvant under broen midt i byen Carisolo hvor en mindre elv rant forbi hus, kirker og hager. Forbipasserende beskuet meg med skeptiske blikk. Mine tidligere teorier om at fisking ikke var en særlig utbredt aktivitet i disse områder ble regelmessig bevist. Denne elven viste seg å ha nesten helt klart vann. Jeg brukte 5 minutter på å se etter fisk mens jeg hoppet fra stein til stein gjennom en tettvoksende vierskog. Fisk var det flust av, og størrelsen var det ingenting å si på! Det pilte i alle retninger i kulpene jeg passerte på min fiskerade. Hva skjer? Er det mulig? Med skjelvende hender satte jeg sammen stangen og satt på en 4-grams messingspinner. Hellet var med meg fra første kast. Fisk! Utrolig! Jeg så rundt meg etter menneskene jeg var overbevist om at satt i buskene og lo hånlig av meg, fornøyde og stolte over deres geniale fantestrek, utført på en intetanende, fiskeglad turist. Det var en liten og meget vakker ørret. Jeg slapp den pent tilbake og flyttet meg forsiktig nedover. Jeg holdt igjen neste kast til jeg var i bedre posisjon ved en pen kulp med rolig og dypt vann. Jeg ville ikke skremme fisken, så mens jeg fremdeles befant meg et godt stykke fra kulpen (ca 7-8 meter) slapp jeg spinneren med underhåndskast frem til en perfekt plassering på den borteste og nederste kanten av kulpen. Jeg sveivet og kjente umiddelbart et slag som ikke var å misforstå. Fisken var en fin en! Jeg humret for meg selv og tenkte at dette var mye bedre enn det jeg hadde turt å forestille meg på vei fra flyplassen tidligere samme dag.

Etter et par dager med timeslange ekspedisjoner opp og ned de fleste daler og fjellsider i området kunne jeg konstantere at her var det meget bra med ørret i rett og slett alle elver, bekker og fjellvann jeg besøkte. Jeg fisket helt alene og møtte intet annet menneske etter første dagen. Helt utrolig! Jeg brukte aldri agn, mest fordi det var unødvendig og jeg hadde som intensjon å slippe ut mesteparten av fiskefangsten. Med agn risikerer man at fisken svelger kroken. Wobblerne var ikke helt bortkastet og jeg fikk et par fine fisk på bittesmå originaler i sølvfarge og en i gullfarge. Ellers var spinner helt rått. Alle farger og størrelser jeg brukte fungerte, men helfarget messing eller kobber i størrelse 4 gram var definitivt best. Det var litt for lett og jeg ble nærmest lei av fiskefangsten som konstant ble fisket og løslatt. Jeg begynte å unngå mindre kulper og steder hvor jeg trodde det kunne være småfisk og konsentrerte meg på raskere innsveivinger i dype og strie kulper. Det viste seg å fungere og jeg fikk flere fisk over 6-7 hekto.

Uten å huske helt presist, tipper jeg at jeg slapp ut godt over 50-60 ørret. I tillegg til disse, avtalte jeg med hotellet at jeg skulle fiske nok til en felles lunsj for hele laget og alle følgepersoner (ca 25 stykker). Til dette formålet brukte jeg nøyaktig en time på en pen strekning av den største elven i dalen hvor de to andre elvene nevnt ovenfor kommer sammen. Her finner man flere kulper 1-3 meter dype og med god og jevn strøm. I slike kulper kokte det med ørret midt på dagen (jeg var sjelden tidlig oppe og var tross alt på tur med fotballaget og måtte være litt tilstede for dem også). I løpet av denne timen fikk jeg flere pene ørret som ble til matfisk, og kjøkkenet på hotellet var overlykkelig over at det var mulig å fiske slike fine ørret i dette området (se den fornøyde kokken i bildet!).

Moralen er simpel: hvis du skal et sted, uansett hvor og hvorfor, ta med fiskestangen!

En stor takk til Stabekk Jenter 1995 fotballag og alle følgepersoner for en flott (fiske)tur.