Storfisk i Waiau River

Foto: Randulf Valle

Foto: Randulf Valle

Foto: Randulf Valle

Foto: Randulf Valle

Foto: Randulf Valle

Sommersola steiker fra skyfri himmel da vi neste dag gjenopptar forflytningen nedover grasslettene langs Waiau River. Humøret er godt, men vi kjenner begge gårsdagens maratonøkt i beina. Heldigvis er terrenget lett i dag. Fra tid til annen går ruta inn i små skogholt. Det er godt å slippe unna solsteiken en gang i blant. Jeg går i mine egne tanker, der vi rusler langs den vesle, klare elva. Da kommer de forløsende ordene fra Hilde: «Oi! Der er det en fisk». I det jeg snur meg, holder jeg på å gå på trynet i elva. Det Hilde enkelt og greit kaller «en fisk» er i virkeligheten en enorm ørret. Ikke nok med at den er stor. Den krysser rolig fram og tilbake i det glassklare vannet og plukker insekter fra overflaten. Dette er rett og slett en fluefiskers drøm: En stor, vakende ørret i ei lita, klar elv en skyfri sommerdag.

Vi setter oss rolig ned på bredden til fisken har flyttet seg litt oppover i kulpen. Så trekker vi oss forsiktig tilbake og setter fra oss sekkene. Her blir vi ei stund! Å forhaste seg er uaktuelt når en blir servert en slik mulighet. Jeg begynner å krype opp igjen langs bredden. Skjult av graset langs elva kan jeg betrakte ørreten på kun et par meters hold. Den er helt klart den største ørreten jeg noen gang har sett. Akkurat hva den tar er ikke så lett å si, men det virker ikke som den er spesielt selektiv. Etter å ha plukket små insekter i vannfilmen en stund, gjør den i alle fall et langt utfall til siden for å ta med seg et stort landinsekt som kommer drivende. Jeg bestemmer meg for å skifte fortomsspissen. En god meter 0,17 knyttes fast med skjelvende hender. I enden av den nå drøyt fem meter lange fortommen faller valget på en enkel imitasjon av et klekkende insekt. Ryktene sier at forsiktig presentasjon av flua og lang, tynn fortom er viktigere en hvilket mønster en velger i disse avsidesliggende elvene.
Det første kastet skal i alle fall ikke bli for langt. Havner selve fluesnøret over fisken er sannsynligheten stor for at det er slutt på moroa for i dag. Kun flue og fortom skal innenfor synsfeltet til fisken. Det virker først som kastet blir i korteste laget, men så snur monsterfisken seg. Ulidelig sakte stiger den mot flua. Et enormt gap bryter overflata og klekkeren forsvinner med et grovt snøft. Kampen blir ganske spesiell. Fisken varter verken opp med raske utras eller luftige hopp, men den er utrolig tung og sterk når den først bestemmer seg. Flere ganger må jeg legge svært hardt press på den for at den ikke skal gå inn under busker langs bredden. Ellers oppfører den seg merkelig rolig og gjør ikke noe forsøk på å forlate hølen. Likevel tar det en halvtime før den til slutt godtar å bli løftet ut av vannet. Vekt har vi ikke, men at den er over tre kilo er det ingen tvil om. Høyst sannsynlig bikker den både firekilosgrensa og de magiske ti pundene, som er grensa for en troféfisk på New Zealand. Etter et «takk for kampen» får den friheten tilbake. Fang og slipp er på det nærmeste en forutsetning i små elver som dette. Det kan fort være flere hundre meter mellom hver fisk, og skulle alle som prøvde seg ta med fangsten hjem, ville det fort bli slutt på moroa. Uansett ville vi fått problemer med å ta vare på fire kilo fisk til vi fikk spist det opp, i denne varmen.

Helikopterbesøk
Jeg går rundt som et eneste stort smil. Det er kanskje ikke så rart. Høyst sannsynlig har jeg nettopp fått mitt livs største ørret. Vi feirer fangsten med kaffe, kjeks og den siste ostebiten. Den begynner å bli litt mer enn middels svett, men smaker himmelsk. Det er godt med litt variasjon i kosten. Mens vi sitter der kommer et helikopter opp dalen. Etter å ha passert rolig forbi oss fortsetter det oppover, for like etter å komme ned dalen igjen. Sannsynligvis hadde det med fiskere som ville prøve denne avsidesliggende elva – uten å måtte gå de to dagsetappene som trengs for å komme hit. De dro antagelig et annet sted når de så oss. Jeg kjenner jeg er glad for den mer restriktive holdningen til motorisert transport i utmarka vi stort sett har i Norge. Enkelte ting kan godt være forbeholdt de som gidder å gå, enten det et høye fjell eller flotte fiskeelver! Riktignok finnes det såkalte «wilderness areas» i en del nasjonalparker, med sterke restriksjoner både på transport og annen tilrettelegging. Men i det store og hele er det svært mye trafikk, både med bil, båt, fly og helikopter i naturen her nede.
Storørreten har i mellomtiden vendt tilbake til sin faste standplass i nedre del av kulpen, og ser ut til å være i bra form. Mens vi står der og ser på den, blir vi var en fisk til i klupen. Den er ikke like stor, men også den tar insekter fra overflata. I likhet med sin større slektning tar den villig klekkeren – to ganger faktisk. Dessverre sitter ikke tilslaget skikkelig i noen av tilfellene. Første gang er jeg alt for rask, og river flua ut av munnen på den. Den andre gangen kjenner jeg den et par sekunder før snøret blir slakt. Da pakker vi sammen, forlater gromhølen og setter kursen nedover. Det hadde vært greit å tilbakelegge noen kilometer i dag også.
I kveldinga møter vi et ungt par langs elva. Han bærer ei fluestang, og samtalen kommer naturlig nok inn på dagens resultat. Karen er godt kjent i elva og nikker gjenkjennende når jeg finner fram kartet og viser hvor fisken tok. «Den kulpen kjenner jeg. Det bruker vanligvis å stå tre fisk der, men jeg har aldri opplevd at de har tatt tørrflue,» sier han. Etter praten fortsetter vi nedover, krysser elva i et grunt stryk og finner en fin leirplass på ei grasslette blant noen små busker.

Vil du lese mer om turen? Klikk deg i så fall inn på www.randulfvalle.no