Smygfiske i "Slingringsmonna".

Artikkelforfatteren med årets første ørret. © 2005 Tommy Egra

Ikke mye å si på denne utsikten. Bjørnar har en kilosfisk i sikte. © 2005 Tommy Egra

Jarle kjører på Slingringsmonnas første tørrfluefangede ørret. © 2005 Tommy Egra

Ikke verdens største - men hvem bryr seg når den er tatt på så unikt vis? © 2005 Tommy Egra

To av fem fisker står og venter på drivende mat i en av mange høler i elven. © 2005 Tommy Egra

Rett før jeg skulle fødes til denne verden, kom det et smell, rett etter kom jeg ut - blå og illsint. Jeg hang liksom i en 7X fortom og svevde mellom liv og død. Silkemyk brems og stødig håndtering reddet meg og jeg takker dem som er ansvarlige for landingen. Kanskje det var denne unormale fødselen som gjorde at jeg på ett eller annet merkelig vis til stadighet kommer over disse "hemmelige" norske elvene. Denne gangen var det Slingringsmonna som stod for tur, og mine to fiskekompiser, Jarle og Bjørnar var like giret som meg.

Jeg hadde hatt telefonkontakt med Jarle og Bjørnar i noen timer før jeg nådde frem. Trafikken var ubarmhjertig mot meg og en teksmelding varslet om kontroll i Slingringsdalen, så det var bare å puste rolig og kjøre pent. "Bli med så skal du se noe rått!" sier Bjørnar og nærmest dytter meg ned mot elven. Vi ålet oss ut på klippen. Under oss buldrer det i den strie strømmen. "Bare litt til.." Både Jarle og Bjørnar hadde smugtittet før jeg kom, og de viste hva jeg kom til å se. Under oss hadde vi flere flotte ørreter som svømte rundt i hølen på utkikk etter mat. Det var dypt og vannet var fortsatt iskaldt, så her var det oppstrøms Tsjekkisk nymfeteknikk som gjaldt. Vi bandt noen ekstra tunge nymfer i lavvoen og festet polypropen flytetråd i fortommene som nappindikatorer. Så bar det ned til elven.

Jeg var "syltappen" og fikk dermed automatisk lov å starte først. Det ville var at selv om strømmen var stri og hølen var over tre meter dyp, så vi nesten alle fiskene hele tiden. Fluen forsvant i vannmassene - så det var ikke annet å gjøre enn å passe på løssnøret og feste blikket på den blodrøde polypropen dusken som fløt mot meg i takt med vannmassene. "Blup!" der forsvant den, hjertet hoppet to slag og så kom tilslaget. "Ha ha, jeg har´n!" ropte jeg, årets første ørret var et faktum. Bjørnar måtte låne kamera og skjøt noen raske bilder balanserende på glatte steiner, før fisken ble satt tilbake. "Herlig!!"

Etter dette beveget vi oss til elvas rolige deler og spottet flere ørreter som stod og snappet nymfer som drev forbi. Jarle er nærmest sykelig opptatt (sett fra et normalt menneskes perspektiv) av at alle fluer flyter i eller over vannfilmen. Det at hans utkårede ørret plutselig gikk opp og tok en av årets første døgnfluer, gjorde fluevalget enkelt. Et par kjappe kast etter kroket Jarle ørreten på en CdC dun. Vi kunne ikke tro våre egne øyne. Jarle fikk på tørt? Når fisken var tilbake på plass, kom det flere fluer, men ingen flere vak.

Vi hadde alle fått en fisk hver, ingen kunne kalles rugger, men for oss var det en kjempestart på sesongen.

Siste kast er enda ikke tatt!