"Skal du fiske, eller skal du fange fisk?"

"Vakkert, estetisk!!" sukker de to fluefiskerne som ligger med kikkert langs elvebredden. "Syke mennesker!" sier dem som går på tur med hunden 100meter bak dem, og rister oppgitt på hodet. Foto: Tommy Egra

En fisk har tatt døgnfluen. Artikkelforfatteren har stått i over en time i kaldt maivann for å fange denne. Men for en slik ørret gjør han det mer en gjerne igjen. Spesielt når det er årets første. Foto: Tommy Egra

Lars Lenth er vel å regne for den "særeste" kjendisfiskeren vi har. Han har, sammen med Bård Tufte Johansen og Andreas Fismen, ansvaret for at mange skandinaviske sportsfiskere har lagt sluk og markstang på hylla, til fordel for lette ørretstenger og tørrfluer. Er det galskap eller sunn fornuft? Foto: Stein Ivar Iversen

Døgnfluer finnes i alle størrelser og varianter. De største kan bindes på krok 8, mens de miste kan bindes på krokstørrelser under kork 20. For de minste er det viktig å ha tungen rett i munnen når de knytes på fortommen.

Hele scenarioet er jo egentlig brutalt, ikke estetisk.. Jeg mener, hvem av oss smiler og syntes det er vakkert når pus stolt drar inn sin første halvdøde spurv inn på kjøkken? Pus har ikke tenkt å spise sitt nye trofé, nei langt ifra, den er kun et leketøy og et bevis på kattens fantasiske jaktinstinkt. Tja, det kan jo være jaktinstinktet som er lagt ned i oss også, som gjør at vi gledelig poserer og henger våre trofeer på veggen.

Men selv hvor sykt noen av dem som aldri har prøvd fluefiske syntes det hele er, vil det for dem som har drevet på med det en stund, heller føles som å komme enda et steg nærmere naturen.

Vi må drepe dyr, fugler og fisk, dersom vi ønsker å fortsatt spise kjøtt, pølser og annet som smaker godt. Og jeg personlig tror ikke at verden ville blitt et bedre sted dersom ingen drepte dyr eller spiste kjøtt, snarere heller tvert imot.

Derfor mener jeg at for en ørret, finnes det vel egentlig ingen mer "verdig" måte å ende sine dager på enn å fanges på f.eks en døgnflue, en sluk eller en mark. Når vi ser hva som er alternativet å fange dem på, er vel ikke garn, ruser, ståsnører, lystring, strøm og dynamitt like verdige måter for en ørret å forlate sitt rette element på.


I tillegg vet vi at mange mener at catch & release er rent galskap, selv utført av erfarne sportsfiskere som setter ørretens liv nesten like høyt som sine egne. Spør vi en ny- utsatt ørret tror jeg han er sjeleglad for at hans litt dårlige kondisjon eller størrelse sørget for at han fikk "livet tilbake".

Men for all del, galskap ville det også være dersom man sultet seg selv i hjel på for eksempel Finnmarksvidda, helt uten mat, og fortsatte å sette fisken tilbake i vannet igjen. Fisk er en del av naturen - men også en fantastisk matfisk, og det skal man aldri glemme.

Tilbake til døgnfluene. De vakre døgnfluene som lever kun noen få prosent av livene sine over vannfilmen. Hvorfor har disse lokket frem disse "instinktene" hos de mest ivrige fluefiskere? Hvorfor skal mange på død og liv ALDRI fiske med streamer, nymfer eller våtfluer? Sluk og mark er for dem helt utelukket, selvsagt.. Men hva er det med disse "tørre" fluene?

En ørret spiser ca. 90% av all maten sin under vannfilmen, og kun 10% av maten består da av klekkere eller ferdigutviklede insekter som enten har "falt" ned på vannet eller dratt seg opp og ut av det. All sunn fornuft tilsier at man skulle fisket under vannskorpen.

Begrepet "skal du fiske, eller skal du ha fisk?" er noe som har blitt kjent i de senere årene. "Vi skal fiske, og vi skal prøve å gjøre det så vanskelig og estetisk som overhodet mulig!" er det egentlige svaret "tørrfluefiskerne" i teorien gir.

Ønsker du å gjøre fisket ditt sært, krevende og så spennede som mulig, anbefaler jeg deg å bytte ut fjernkontrollen med en fluestang, ta med deg noen døgnflueimitasjoner og snike deg inn på en vakende selektiv brunørret som har fått døgnfluer på hjernen.

Det er mai - og fra engelsk oversettes "Mayflies" med døgnfluer.