Med Storm langs norskekysten

Husk at jigger er forbruksvare. Dessuten trenger man et bra utvalg i både farger og størrelser, så sørg for å bunkre opp før du hopper i båten!

Foto: Cato Bekkevold

Kveita kjøres nådeløst med hardt og jevnt press.

Foto: Cato Bekkevold

Lyr på denne størrelsen er en drøm på lett utstyr.

Foto: Cato Bekkevold

På dypere vann og over mørk bånn har lyse farger vist seg å fungere suverent på stor torsk.

Foto: Cato Bekkevold

Denne kveita hogg på en 385 grams Storm Wildeye Giant Jigging Shad i farge PD og herjet vilt med fangstmannen.

Foto: Cato Bekkevold

Boka Bruk Gummi - Aktivt fiske med myke agn.

Forfatter: Cato Bekkevold

Shimano Tekota 800 LC Meter

Tekota Linecounter

Shimano Tyrnos

Bruk Shimano TLD 2-Speed for å kunne gire ned når du får på fisk. Når du pilker på grunnere vann er en Shimano Tekota 600LC et godt alternativ.

Foto: Stein Ivar Iversen

Shimano Speedmaster Boat

Shimano Antares BX Braid Boat

Sufix Superior

Storm WildEye® Giant Jigging Shad CD

Storm WildEye® Giant Jigging Shad MK

Storm WildEye® Giant Jigging Shad OD

Storm WildEye® Giant Jigging Shad SRD

Storm WildEye® Giant Jigging Shad RCW

Storm WildEye® Giant Jigging Shad PD

Fordelene med myke gummiagn er mange, men først og fremst er de høyaktuelle grunnet deres effektivitet, og det er kanskje det fremste argumentet for å rigge til et gummiagn i lineenden. Til flere arter er de ofte helt overlegne alt annet.

For havfiske har Storms Wildeye Giant Jigging Shad feiret utallige triumfer i hjemlige farvann. Disse leveres i tre forskjellige vekter; 135, 264 og 385 gram, og dekker det aller meste innen norsk havfiske etter populære arter som sei, torsk lyr og kveite. I tillegg leveres de i et antall lokkende farger, samt at de er montert med en skikkelig krok, en forutsetning for å lande de aller største ”stuebordene” av noen kveiter som beviselig svømmer i norske farvann – og villig sluker en Stormjig om den kommer innenfor rekkevidde.

Sei og lyr
Sei og lyr jager gjerne over eller rundt grunnetopper. På de dyptliggende toppene utaskjærs finner man gjerne de større fiskene. Et skikkelig ekkolodd er til enorm hjelp når det gjelder å lokalisere fisken. Seien kan ofte gå i større stimer, mens lyren heller går i mindre flokker. Begge artene er hurtigsvømmere, som via lynangrep kaster seg over byttet. Mens torsken vanligvis er mer bundet til bunnen går sei og lyr vanligvis heller i de frie vannmassene, men i praksis kan man finne dem hvor som helst.

Til fiske etter sei og lyr er det en enorm fordel om snella har telleverk, og Tekotasnellene er perfekte til denne bruken. Jeg føler meg omtrent handicappet om jeg ikke har med meg en Tekota 700 LC for større fisk og større dyp (og dermed også bruk av tyngre jigger), mens en mindre 600 er skreddersydd for lettere fiske i beskyttede fjorder eller over grunnere topper i rolig vær. Snellene er i tillegg lette, noe som gjør at man ikke blir utslitt av en dags aktivt fiske, for aktivt må man fiske om man skal ha fremgang. Et annet glimrende alternativ er Shimano Torium, som med sin høye utveksling og lave vekt er som skapt til slikt fiske.

Trikset er å bruke så lette jigger som mulig, da lette jigger beveger seg livligere og mer naturlig enn om man bruker for tungt arsenal. Vær derfor rustet for begge deler og ha gjerne med et par forskjellige utrustninger ettersom forholdene varierer, noe de ofte gjør fra plass til plass, og også i løpet av dagen ettersom vind og strøm forandrer seg. Da lyren ofte står noe mer kystnær og over noe grunnere vann enn seien blir det oftest til at jeg bruker den letteste modellen på 135 gram når lyren skal til pers. Storseien nordpå kan ofte stå over temmelig store dyp, ofte på tresifret antall meter, så her sier det seg selv at man heller tyr til de tyngre modellene.

Både sei og lyr er ganske sprø i kjeften, så jeg foretrekker temmelig myke stenger med en viss lengde. Shimano Speedmaster i klasse 12-20 pund er en herlig stang for det lettere fisket, og en drøm å kjøre sprek sei og lyr på. Den myke toppen parerer elegant alle slag og ristinger samtidig som den bastante ryggen effektivt suger kreftene ut av selv stor fisk. Flere enn jeg savner den i sortimentet. Om man lever og ånder for hobbyen sin er det lite som kommer opp mot Antares-stengene. Både finish og detaljer er i toppklasse, og Antares BX Braid Boat i klasse 12-20 pund er en aldri så liten drøm av ei stang til dette fisket. Om man er fattig student og lever av spaghetti og nudler kan det være bryet verdt å sjekke ut Forcemaster Boat-stengene. Dette er mye stang for pengene uten at kvaliteten blir lidende.

Slurebremsen setter jeg ikke altfor hardt, men jeg foretrekker å stille den litt i hardeste laget for å få en effektiv kroking og heller justere ned bremseeffekten etter at fisken er kroket. Tekotasnellene kjennetegnes av silkemyk slurebrems uten startmotstand, en forutsetning for at fighten skal tippe i vår favør. Et tips er å alltid gjøre det til en vane å løsne slurebremsen helt etter endt fiske slik at ikke bremseskivene blir stående i spenn.

Når det gjelder snøre har flettesnøre kommet for å bli, og både Power Pro og Sufix er flettesnører helt i toppklasse hva både slitestyrke og knutestyrke angår. Oftest foretrekker jeg et snøre i dimensjon rundt 0.20 for lettere fiske, mens man kan gå noe opp på den kraftigere utrustningen. Både sei og lyr har store jaktøyne og som en konsekvens av dette foretrekker jeg å bruke en fortom på et par meter av klar vanlig monosene. Her er Sufix Superior et soleklart valg, og selv foretrekker jeg en tykkelse på rundt 0.70 om det er sjanse for større fisk mens jeg går ned til rundt 0.60 på den lettere utrustningen. Å skjøte sammen flettesnøre og vanlig sene kan nok forvolde en del hodebry, men jeg anbefaler sterkt en Albright knot som i tillegg sikres med en dråpe superlim. Denne knuten glir lett gjennom stangringene og er, når den er riktig slått og limt, kanonsterk! Nederst mot jiggen bruker jeg en hvirvel med kulelager for å eliminere eventuell snøretvinn. Hempa er viktigst; den skal være solid og ikke rette seg ut eller knekke! Pass på å ikke bruke for stor hvirvel heller slik at den dominerer for mye. Diskret er stikkordet.

Selve fisketeknikken er relativt enkel, men ikke uten finesser
Når grunnetoppen er nådd og fisken lokalisert slipper man ganske enkelt jiggen ned, men hold tommelen fjærlett på spolen så man hele tiden har kontakt med jiggen. Fisken kan nemlig også hogge på vei ned, og om så skjer klemmer man tommelen mot spolen og gir tilslag! Om ikke så skjer lar man jiggen slå i bånn før man sveiver den oppover i varierende tempo, gjerne med enkelte korte spinnstopp. Visse dager foretrekker fisken varene servert rolig, i andre tilfeller kan man dra på bra fart. Vanligvis kommer fisken underfra og hogger i høy fart. Dette merker man vanligvis ved at man mister kontakten med jiggen et øyeblikk. Om så skjer sveiver man i full fart til man igjen får kontakt med jig og fisk, og kroker fisken med et bestemt sveip med stanga. Ganske umiddelbart resulterer dette i en kraftig rusning ned mot bånn, så her er det viktig at slurebremsen er riktig stilt. Med et raskt blikk på telleverket på snella noterer man hvilket dyp fisken hogg på slik at man vet i hvilke vannlag fisken for øyeblikket befinner seg. Ikke minst setter de andre kompisene ombord stor pris på slike opplysninger! Om fisken synes på ekkoloddet er det på tide å eksperimentere både med farger, fasonger og innsveivingshastighet. Vanligvis begynner jeg fisket med naturlige og blasse, nesten kjedelige farger, men om ikke dette skulle fungere må man prøve seg fram til man finner ”dagens farge”. Med flere mann på båten lønner det seg å samarbeide litt her til man knekker koden. Visse dager når fisken er på hugget kaster den seg ukritisk over det meste som serveres, men andre dager kan den være kinkig og kresen slik at små detaljer kan være avgjørende. Ikke minst skal man huske på at både tidevann og tid på døgnet kan være avgjørende for fiskens bitelyst, så fisk aktivt, variert og vær oppmerksom.

Torsken
Torsken er nærmest for Norges nasjonalfisk å regne, og torsken har vist seg å nærmest falle pladask for gummijigger. I de tilfellene der torsken jager i de frie vannmassene om det finnes stimer av sild eller småsei under båten opplever man titt og ofte at stor torsk hogger som en bonusfisk under fiske etter sei og lyr, men vanligvis er mønsteret at torsken er mer bundet til bånn, samt at den i tillegg vil ha varene mer rolig servert enn sine mer strømlinjeformede fettere uten skjegg. Mens sei og lyr oftest befinner seg over og rundt grunnetopper finner man gjerne torsken i kantene av disse grunnetoppene, men i prinsippet kan man finne den hvor som helst. Om man leter på sjøkart og ekkolodd etter strukturer på bånn er man uansett aldri helt på villspor. I og med at man er avhengig av mer bånnkontakt blir valget vanligvis tyngre jigger, og her er det også aktuelt å utstyre jiggen med en ekstrakrok, noe som kraftig øker krokingssjansene. I sin enkleste form kan man ganske enkelt tre på en ekstra treblekrok inn på den allerede eksisterende jiggkroken på ryggen, men jeg vil heller anbefale en ekstrakrok under jiggen. En kompis kom på en enkel, men genial måte å gjøre dette på. Han tredde ganske enkelt en vanlig hvirvel uten hempe inn på den faste jiggkroken, presset denne ned og gjennom jiggens mageside, monterte en kraftig splittring i øyet som tittet ut under jiggen og monterte deretter en passende treblekrok. Bunnfisk tar nemlig ofte jiggen underfra, så ofte opplever man at fisken sitter på nettopp denne kroken. Man kan velge om man vil la ekstrakroken henge og dingle fritt, eller om man vil fiksere den inntil jiggen. I så fall gjør man dette enklest og best med en helt vanlig brun kontorstrikk. Som et alternativ kan man feste en kort, men kraftig senestump i jiggens øye og feste en kraftig treblekrok i passe størrelse i denne. Også denne er det en god ide å fiksere under jiggens mage med strikk. Ikke fest den for langt bak, da dette kan ødelegge jiggens svømmebevegelser! Som nevnt bruker man gjerne tyngre jigger til torsken, så her kan man med fordel gå opp en klasse i utstyr. Utstyr i klasse rundt 30 pund er greit i midt-Norge og nordover, mens utstyr i klasse 20 pund er greit lenger sør, men dette vil selvsagt variere med dyp, vind og strøm. Til torsk liker jeg en mer bastant aksjon, noe som Beastmaster Boat-stengene har som kjennetegn. Her er det mindre myk topp, her er det rett på en brutal rygg! Denne i klasse 20-30 pund er som skapt for norske forhold fra Midt-Norge og nordover, mens den lettere stanga i klasse 16-20 er strøken for fiske fra Vestlandet og sørover.

Når det gjelder sneller er fortsatt en Tekota 700LC et glimrende valg, men også sneller av typen Tyrnos, Torium eller TLD i størrelse 20 er helt i toppskiktet når det snakkes om havfiskesneller, og er trofaste følgesvenner gjennom et langt liv dersom man skyller av dem og sender de til service med jevne mellomrom. TLD og Tyrnos har spakbrems, mens Tekota og Torium har klassisk brems man justerer med stjernehjul. Hva man foretrekker blir selvsagt en smaksak, men jeg har fått et varmt forhold til spakbrems, og har dessuten lært å sette pris på den silkemyke bremsen disse snellene har, selv når de er hardt stilt.

Når man fisker mer over bånn som man ofte gjør etter torsk er sjansen for bonusfisk som f.eks kveite, breiflabb, brosme og lange større, så her velger jeg å bruke tykkere monofortom. 0.90 er ikke noe dumt utgangspunkt, da disse fiskene har tenner som lett gnager av en tynnere sena om hele jiggen er inne i kjeften på fisken. Her brukes det som nevnt stort sett tyngre jigger, så her bør følgelig også hvirvler og hemper dimensjoneres deretter.

Fisket etter torsk går noe roligere for seg enn fisket etter sei og lyr, og stort sett går fisket ut på å slippe jiggen ned til bånn, gjerne dunke den i bånn et par ganger, og deretter sveive den rolig opp et par meter der den får henge fritt mens man småvipper og husker mykt med stanga. Unngå kraftige pilkebevegelser! Når torsken tar jiggen kan man gjerne la den smatte litt på jiggen før man setter tilslaget. Husk at jiggen er myk, så torsken kjenner ikke umiddelbart noe alarmerende. Gi kraftig tilslag, da torsken er klart hardere i munnen enn lyr og sei er.

Torsken er ofte glad i skarpere farger enn sei og lyr, så rene fantasifarger har vist seg å fungere svært bra til tider. Imidlertid kan den bli selektiv, særlig om den kun jager etter en bestemt type føde, så også her lønner det seg å ha et visst utvalg i farger. Mens fiskeliknende farger kan være det rette om torsken jager i stimer med sild eller småsei, kan det hende at mer brune nyanser kan være dagens farge om torsken spiser f.eks krabber. Andre dager kan rene fantasifarger være det som skal til. På dypet kan den selvlysende fargen feire triumfer, men husk at denne lades opp av dagslys, så ta den fram i god tid før fisket begynner slik at den virkelig lyser nede i dypet!

Kveite
Kveita er selve drømmefisken for norske havfiskere, og ikke uten grunn. Den kan bli stor, er omspunnet av myter og mystikk, er enormt sterk, byr alltid på dramatikk, samt er en fantastisk matfisk. Mens kveita tidligere ble betraktet som en slumpefisk har man nå knekt en del koder som gjør at man nå kan fiske målrettet etter kveite. En sterkt økende bestand er imidlertid kanskje den viktigste årsaken til at det nå tas mer kveite på stang enn noensinne. Jeg vil påstå at dersom to mann fisker parallelt med pilk og jigg, vil kveita i de aller fleste tilfeller ta jiggen. Kveita er en aktiv jeger, og lar seg trigge til hogg av et flyktende agn. En pilk som hopper opp og ned på bånn gir ikke den samme illusjonen av flukt, men selvsagt tas den en del kveite på pilk også. Imidlertid mener jeg og mange andre at man drastisk øker sjansene for kveitefangst om man bytter ut pilken med en stor shadjig.

Kveita finnes på mange plasser, men størst hell har vi hatt over relativt flat bånn bestående av sand, grus eller skjellsand der dypet er mellom 20 og 50 meter. Kveita elsker strøm, så strømfylte sund mellom øyer er heller aldri feil. Sandfylte renner mellom grunnetopper er klassiske kveiteplasser, det samme gjelder undervannsbukter samt flate hyller i bratte skrenter. Kveita har vist seg å ha en markant aktivitetsperiode i timene før full flo, så ikke gå glipp av disse tidspunktene!

Kveita blir som nevnt stor og er ufattelig sterk. De fleste som kroker en anstendig kveite for første gang blir vanligvis sjokkert over hvor kjapp og brutal denne fisken er. En kompis som har fått lange på nesten 40 kilo fikk sin første kveite på rundt 20 kilo, og hans konklusjon var klar; dette var knapt sammenliknbart. Første bud er dermed at bremsen på snella holder mål, for vær forberedt på mange og lange rusninger om du kroker en vill fisk. Med tanke på at det har blitt tatt flere kveiter på over 200 kilo på stang i Norge bare i løpet av de siste årene er sneller med spakbrems et klart førstevalg. I og med at det fiskes aktivt bør ikke snellene være for tunge, men det er klart at vekt og soliditet er en vrien balansegang. Jeg vet at mange har investert i en Tiagra 16 en gang for alle, vel vitende om at denne holder selv for de største kveitene man kan gjøre seg håp om å kroke, men dette blir selvsagt en sak mellom en selv og lommeboka. Tyrnos er et høyaktuelt alternativ, det samme gjelder TLD. Om man velger engiret eller togiret blir ens eget valg, men selv føler jeg en viss trygghet i mulighetene lavgiret gir om man skulle kroke et ordentlig beist, men det er på ingen måte påkrevet. Dagens tynne snører samt at man stort sett fisker på tosifret antall meters dyp gjør at sneller i størrelse 20 stort sett holder lenge. Skulle kveita legge ut på langtur får man heller starte båten og kjøre etter.

Når det gjelder snøredimensjon liker jeg litt sikkerhetsmargin, så en tykkelse på minst 0.30 er mitt valg. Fortsatt bruker jeg noen meter med 0.90 nederst, men i tillegg har jeg laget noen fortommer på en drøy halvmeter av tykk mono i tykkelse 1,2-1,5 mm tykkelse. Dette fordi kveita har brutale tenner, og en stor kveite kan lett sluke jiggen samtidig som at fighten kan ta langt tid. Nederst mot jiggen har jeg enten en kulelagerhvirvel med kraftig hempe som tåler tung belastning, eller en kraftig rustfri splittring. Velger man det siste kan man først som sist investere i en Rapala Carbide Pro tang, som gjør skifte av jigg til en enkel affære.

Stenger til kveitefiske krever selvsagt at stanga har kraftig rygg, men også at toppen er relativt følsom. Dette grunnet kveitas temmelig spesielle måte å hogge på. Om man fisker nordpå der man positivt VET at det går enorme kveiter kan man fort angre dersom man bruker for lett utstyr. Husk at desto lenger fighten drar ut, desto større sjanse er det for at kveita vinner. Dersom man fisker over store grunneområder eller i strømfylte sund der kveita ikke kan stikke på dypet kan stenger i klasse 20-30 pund holde, men ut mot storhavet bør man vurdere å kanskje gå opp et hakk. Speedmaster 30-50 er i så fall et glimrende valg med sin kombinasjon av følsom topp og kraftig rygg, samt lav vekt.

Bremsen stiller jeg i utgangspunktet hardt, da det er helt essensielt å kroke fisken skikkelig. Og når man kroker ei kveite skal man kline til brutalt!

Fisketeknikken etter kveite blir omtrent som en blanding av det mer bunn-nære fisket etter torsk og det mer pelagiske fisket etter sei og lyr. Man sveiver roligere enn etter sei og lyr, men fisker seg samtidig opp gjennom vannlagene da kveita kan påtreffes i alle vannlag. Under fiske etter kveite er det temmelig essensielt at man utstyrer jiggen med en ekstrakrok som beskrevet under fiske etter torsk, da kveita ofte kommer underfra og tar jiggen.

Når det gjelder farger har det meste fungert. På dypet har den selvlysende Storm-shaden funger bra, mens den røde har vært knall på grunnere vann. Rundt fiskestimer har mer naturlige farger fungert ypperlig. Over lys sandbånn kan man hente fram de mørke fargene for økt kontrast, mens man over mørkere bånn kan bruke lyse, samt rene fantasifarger. Kveita har svært godt syn, og er dessuten notorisk nysgjerrig. Her ligger utfordringen, nemlig å overbevise den om at jiggen er mat. Ikke sjelden følger den med helt opp til båten. Råere underholdning enn det finner du neppe på tv!

Metoden jeg har hatt størst hell med er å slippe jiggen ned til bånn, dunke den i bånn et par ganger for deretter å sveive den opp 2-3 meter. Der lar jeg den henge helt rolig noen sekunder. Deretter sveiver jeg rolig opp etpar meter til, lar den igjen henge rolig noen sekunder osv. Metoden kan virke statisk og maskinmessig, men den fungerer svært bra, og er i tillegg enkel. Imidlertid er det viktig å hele tiden variere litt. Om man kjenner noe som dunker bortpå kan man trigge fisken til hogg ved å sette fart på jiggen 5-6 meter opp i vannet for deretter å bråstoppe. Om kveita da kommer etter kan den komme kjapt, og hogget kan bli brutalt. Da er det bare å klemme til med et kraftig mothogg direkte.
Kveita kan ellers hogge på mange måter, men vanligvis kjenner man et dunk i stanga etterfulgt av en hissig risting. Her er det viktig at man holder hodet kaldt og ikke slår til. Kveita kan være overraskende forsiktig og nærmest prøvesmake jiggen før den bestemmer seg. Et ekstra ess i ermet er å tilsette luktestoffer som f.eks Trigger X. Dette kan utgjøre forskjellen mellom om at kveita spytter ut jiggen eller svelger den! Om man slår til for tidlig kan man skremme den. Først når ristingen går over i et jevnt tungt drag i stanga gjør man tilslag, og tilslaget skal være knallhardt! Pass derfor på å kroke med ryggen på stanga, ikke toppen. Mange liker å la kveita stramme opp så nesten stanga peker ned i sjøen før de drar til. Relativt umiddelbart etter at kveita har blitt kroket går den gjerne fullstendig bananas, så hold deg fast og stålsett deg for det mest brutale utraset norsk fauna har å by på! Kraften, tyngden og farten kan sjokkere mindre garvede sportsfiskere, men hold hodet kaldt og la den rase fra seg. Mellom rusningene pumper man fisken opp med hardt press. Ingen silkehansker her!

Oppe ved båten blir det ofte dramatikk, og til stor fisk er ofte ikke en vanlig klepp nok grunnet fiskens størrelse og krefter. Harpun er mye brukt, en kraftig tailer etter hvert det samme. Ha uansett planen klar FØR fisken sitter der. Å dra ut på kveitefiske uten annen landingsredskap enn en ørrethåv er galskap på høyde med å drive lokkejakt etter grizzlybjørn utstyrt med luftpistol. Husk at minstemålet for sportsfisket kveite er 80 cm, så småfisken lar man svømme videre. Den beste matfisken er uansett fisk mellom 10 og 30 kilo. Om man har muligheten til å avlive fisken i vannet er det en fordel, for i båten kan det gå temmelig vilt for seg ellers, og en havfiskestang mot en kveitehale ender ofte i knekt stang, så pass på!