Røya - Nordkalottens fisk

En fluoriserende orange wobbler kan til tider gjøre underverker. Foto: Randulf Valle

En fluoriserende orange wobbler kan til tider gjøre underverker. Foto: Randulf Valle 

Team Esko RDT

Vibrax spinnere i rødt, kobber eller orange er gode farger. Foto: Randulf Valle

Shallow Super Vibrax OB

Mange bruker også tradisjonelle våtfluer i sølv og rødt for å lure røya. Foto: Randulf Valle

Zulu Silver #12

Møre-Ungen Hammer SOR

Briskebydraget sølv

Røya er først og fremst en arktisk fisk. Den er utbredt i alle polarregionene på den nordlige halvkule, i tillegg finnes isolerte forekomster i Alpene, Storbritannia og Pyreneene. Røya er en utrolig tilpasningsdyktig fisk som klarer seg i mange ulike miljøer. For å klare seg tar den svært ulike former. I små, grunne bekker kan det være stasjonære røyebestander med alle årsklasser representert. Her blir røya sjelden mer enn 20 cm lang. Røyevann har også lett for å bli overbefolket. Røya er, i motsetning til ørreten, ikke avhengig av strømmende vann for å gyte. Dermed kan den reprodusere seg i stort antall og bestanden kan bli for stor i forhold til mattilgangen. Det resulterer i lav gjennomsnittsstørrelse. I fjellvann, spesielt i Nord-Norge er derimot ikke røye på fire kilo uvanlig og sør-norske innsjøer kan den nå en vekt på ti kilo. Også Skogseidvantnet i Hordaland er kjent for stor og nærmest grotesk feit røye. Fisken i dette vannet beiter på spillfor fra oppdrettsanlegg i vannet noe som bidrar til den voldsomme størrelsen.
I enkelte sjøer har røya tatt spesielle dypvannsformer. Det gjelder for eksempel gautefisken i Tinnsjø. I noen vann finnes to bestander av fisken; dvergrøye og storrøye med ulike leveområder, gytevaner og matvaner.

Kilde til diskusjon
Den store variasjonen innenfor én art har skapt mye diskusjon blant forskerne. To teorier er lansert for å forklare ulikhetene. Den ene hevder at røya rett og slett er en uvanlig fleksibel art, som raskt utvikler nye former for å tilpasse seg omgivelsene. Den andre skolen tar derimot utgangspunkt i at dvergrøye og storrøye er ulike former som oppstod som følge av adskilte overvintringsområder under siste istid, og senere har vandret mot hverandre og møttes når isen trakk seg tilbake. Enighet om hva som er den riktige mekanismen er ikke oppnådd, og det kan hende at begge modeller kan være gyldige og forklare ulike tilfeller.
I vann med kombinert bestand av ørret og røye vil ofte ørreten jakte i strandsonen mens røya beiter i de frie vannmassene. Dersom ørreten har dårlige gyteforhold i vannet vil den ofte bli utkonkurrert av røya. Utsetting ar røye har derfor ødelagt mange gode ørretvann.

Sjørøye
Om du ser på jordkloden fra toppen blir Polhavet plutselig et slags nordlig middelhav, omkranset av Russland, Alaska, Canada, Grønland, Svalbard og Norge. Dette er sjørøyas territorium. Tidlig på  sommeren vandrer den ut fra elva hvor den hører hjemme, for å beite på krepsdyr og småfisk langs kysten. I motsetning til laksen, som vandrer langt til havs og kan bli der i flere år, tilbringer røya kun noen uker i saltvann og holder seg i nærheten av kysten. Etter to til tre år, og like mange vandringer ut i saltvann, blir sjørøya gyteklar. Mange overlever gytingen og tar en ny runde til sjøs det neste året. Vinteren tilbringer røya i ferskvann. Her spiser den lite, men temperaturen er noen grader høyere enn i sjøen - hvor det kan være minusgrader.
I Norge finnes sjørøya grovt sett fra Nordland og nordover. Arten foretrekker ofte elver som renner gjennom innsjøer, men forekommer også i elver uten. I arktis har sjørøya vært en viktig matresurs, og i polarlitteraturen omtales ofte sjørøya som laks - for eksempel «Spitsbergenlaks». Dette er ikke laks, men sjørøye. Norsk sjørøye blir sjelden over fire kilo, men i Canada kan man få eksemplarer som passerer tikilosgrensa.

Isfiske etter røye
Røya gyter på sandgrunner sent på høsten, ikledd den nydelige gytedrakten; dypt rød buk i kontrast til nørmest lysende hvite kanter på finnene. I denne perioden kan den som vet hvor gytegrunnene ligger oppleve et kanonfiske dersom isen har lagt seg. Utover vinteren roer gjerne fisket seg før det skyter fart når vårsola kommer. Fisket er gjerne godt helt til isen forsvinner, og  det er i denne perioden de fleste fisker røye fra isen. Røya flytter vanligvis mye på seg i denne perioden, men prøv gjerne å lokalisere overganger mellom dypt og grunt vann når du skal starte fisket i et nytt røyevann. Husk også at fisken til tider kan stå på svært grunt vann, en snau meter vann under isen holder i massevis.
Det skader dessuten ikke å holde øye med gamle pilkehull eller fotspor på isen, men du har aldri noen garanti for at de forrige som var der har mer peiling enn deg. For ordens skyld er det av mange regnet som dårlig skikk å fiske i andres hull. Dette gjelder så klart mest i nærheten av sivilisasjonen og i alle fall om hullene er merket.
Isen er gjerne tjukk på seinvinteren. I høyfjellet kan den fort bli opp mot to meter. Isboret må derfor ha rikelig med forlengere. Om du ikke skal jakte etter firekilosrøyene vil det normalt holde med et isbor på 110 mm. Et smalt bor er både lettere å bære og mindre kraftkrevende å bore med. Stikka kan gjerne være ganske solid og i de fleste tilfeller holder det med 0,30 sene. I tillegg trenger du en isøse til å holde pilkehullet rent for slaps.
Røyeblinken er den desidert vanligste redskapen i enden av snøret. Her finnes et utall varianter og omtrent like mange meninger om hva som duger best. Mange sverger til farger som gjenspeiler røyas drakt; rødt, hvitt og kobber. Blinkene man kjøper i butikken har ofte svært kort fortom og grov krok. De fleste skifter derfor begge deler. En trippelkrok av typen som brukes til tubefluer er et godt valg.
Som agn er maggot, meitemark, reke og akkar det vanligste. Akkaren og reka har den fordelen at de tåler kuldegrader. Maggot og meitemark må derimot bæres varmt i jakkelomma. Noen bruker også ost med kraftig lukt til agn. Gammelost, pultost eller gorgonzola kan være alternativer.

Variasjon
En hovedregel ved røyefiske er at blinken skal holdes i bevegelse, men det betyr ikke at du skal sitte og rykke med mekaniske og ensformige bevegelser. Prøv gjerne noen skikkelige rykk med en gang du starter, kanskje etterfulgt av at du slipper blinken i bunnen. Innimellom kan det være lurt å bare gi blinken forsiktige og skjelvende bevegelser for å lokke skeptisk fisk til å ta. På stålisen tidlig på vinteren og på tynn våris kan du ofte se at røya sirkler rundt blinken, for så å bestemme seg for å ta. Det er riktig nervepirrende og i tillegg lærerikt.
Om røya ikke vil ta kan løsningen være å skifte til mindre prangende redskap. I første omgang kan en mindre blink i mattere farger være et triks - gjerne kombinert med mindre krok og redusert mengde agn. Fungerer ikke det er det på tide å finne fram mormyshkaen. Dette er en liten krok, forsynt med hode i bly eller wolfram, som egnes med et par maggot og fiskes med svært tynn sene og skjelvende bevegelser. Den kan ofte lokke treg røye til bitt og mange har gode erfaringer med å veksle mellom blink og mormyshka.
For å få røyestimen til å stoppe under pilkehullet ditt kan foring være et hjelpemiddel. Det er mange ulike fortyper som brukes; ostemasse, pultost og makaroni er blant de vanligste. Noen bruker også eggeskall, det gir nok først og fremst kontrast mot bunnen - slik at det er lettere å se fisk som passerer hullet. Noen never godsaker i hullet kvelden før du starter fisket vil i alle fall neppe minske sjansene for fangst.

Sommerlig røyefiske
Sommerstid kan røya kan være lunefull, og er ikke alltid enkel å få til å ta - spesielt om det blir varmt i vannet. Da kan den i så fall tidvis påtreffes der kaldere elver og bekker renner inn i vannet. I stille vann kan den ofte gå langs bredden på rolige sommerkvelder og plukke nymfer. Mange bruker også tradisjonelle våtfluer i sølv og rødt for å lure røya.
Sverger du til slukfiske er rødt, kobber og orange gode farger. En fluoriserende orange wobbler kan til tider gjøre underverker. En annen, mye brukt metode, er å fjerne trippelkroken på en skjesluk og i stedet knyte 30-40 cm sene i bakre splittring. I enden av sena knyter du en enkeltkrok som forsynes med ei skikkelig markklyse. Markdraget fiskes rykkvis og skal lande på bunnen med jevne mellomrom. Røya tar ofte når marken synker til bunns.
Har du tilgang til båt er det effektivt å dorge med markdrag. Markdraget er en rekke lokkeskjeer som etterfølges av en egnet krok. Redskapen er spesielt effektiv for røyefiske. Det er en fordel med en litt stiv slukstang til dette fisket.
I Norge fanges sjørøya gjerne med små tørrfluer og nymfer. På Grønland og i Canada er taktikk og utstyrsvalg derimot ganske annerledes. Her er det fargeglade, store og fortyngede fluer som gjelder, og de fiskes gjerne med stor fart og voldsomme rykk.

Noen røyeområder
Riktig fisketeknikk er vel og bra, men hvor skal man fiske? Røya finnes over det meste av Norge, men enkelte regioner blinker seg ut som bedre enn andre. Nord-Norge har mange fine røyeområder. Sennalandet i Finnmark utmerker seg med svært lett adkomst sørfra: Du tar fly til Alta, og buss videre i retning Hammerfest. Du kan gå av bussen midt på vidda og fine røyeområder ligger både nord- og sørover. Ifjordfjellet og Vest-Finnmark er også kjent for gode røyevann. Det samme er Øvre Dividal nasjonalpark i indre Troms. Parken og de omkringliggende områdene er et klassisk røyeområde hvor det årlig tas virkelig storfisk.
I Trøndelag er Lierne en kjent lokalitet. Her veksler det mellom storrøyevann og vann med store bestander av mindre fisk. Nesjøen i Tydal er også vann som gjerne gir store fangster av fin matfisk.  Dette vannet er så produktivt at garnfiske er åpent for alle. Reproduksjonen er for tiden større enn uttaket og økt beskatning er derfor i alles interesse for å opprettholde kvaliteten på fisken.
I Hedmark finnes det røye i mange av vannene rundt Femunden. Større vann, som eksempelvis Savalen, kan også gi godt fiske. Ellers er det bare å starte detektivarbeidet for å finne ditt eget røyevann. Mange områder har utgitt kart eller brosjyrer som opplyser om fiskebestanden i vannene. Det kan være gode hjelpemiddel.