Isfiske på fjellet – tips og råd

En flytedress er kjekk å ha når vind og kulde har overtaket. Hetta er genial under kikkefiske. Foto: Cato Bekkevold

Med et slikt liggeunderlag liger man tørt og behagelig. Takket være et utskåret hull i underlaget er det enkelt å kikkefiske. Foto: Cato Bekkevold

Spade og forlenger til isboret er obligatorisk om man skal fiske på høyfjellet.  Foto: Cato Bekkevold

Teho-stikkene er mye brukt til isfiske i den norske fjellheimen. Foto: Cato Bekkevold

Naturen og omgivelsene er i seg selv grunn god nok til å stikke til fjells på vårparten. Foto: Cato Bekkevold

Mormyskha fungerer glimrende til ørret. Denne har spist småfisk, men kunne ikke dy seg for en liten dessert. Foto: Cato Bekkevold

Ismeite er et sikkert kort til ørret. Med en kort ismeitestang og nappalarm blir fisket sportslig. Foto: Cato Bekkevold

Det kan ofte være mye snø på fjellvannene, så en spade er kjekk å ha med seg. Teho har en sammenleggbar turspade som er lett, solid og som ikke tar mye plass i sekken. En detalj er at bladet er i aluminium, og om man tar med seg litt aluminiumsfolie og kler bladet med det kan man bruke en aluminiumspade som stekepanne! Pass bare på så du ikke smelter plasten i resten av spaden. Varme klær er en selvfølge, og stadig mer populært i bruk er flytedresser. Sundridge sin holder deg tørr og varm, og i praktisk bruk lærer man å sette pris på hetta når vindkastene feier inn over fjellet. Dessuten stenger hetta lyset ute dersom man skal kikkfiske. Ullundertøy innerst og fleece ytterst er ideelt ellers. På beina bruker de fleste etter hvert isfiskestøvler, dvs fôrede gummistøvler. Overvann forekommer ofte, så ting som ikke er helt vanntett holder ikke dersom det er overvann. Bruk store nok støvler, og bruk heller to par tynnere sokker enn et par tykke. Helst fisker jeg uten noe på hendene, men særlig under kikkefiske på råtten våris ender man opp med å ligge med armene i vann. Her finnes en genial løsning i form av Elkas termohansker med lang arm! Disse går helt opp til skuldra, og er glimrende til kikkefiske. På vårisen høyt til fjells må man huske at sola kan ta sterkt, så husk for all del solbriller og solkrem med høy faktor!

Kikkefiske er utvilsomt den mest underholdende og spennende formen for isfiske, men ofte opplever man at det ikke er forhold for kikkefiske. Det kan skyldes dårlig sikt, for mye snø på isen som gjør det mørkt, kølsvart bånn eller for stort dyp. Da er man henvist til å blindfiske. Dette kan man gjøre stående dersom det er vindstille, men helst foretrekker jeg å sitte. En sammenleggbar stol er gull verdt i slike sammenhenger, alternativt en stolsekk, som man jo kan ha med seg ekstra utstyr i dersom man rusler rundt på et større vann og prøver litt her og der. Isbor skal vi ikke glemme. Verdens beste isbor heter UR Rantanen, basta!
Kvaliteten på stålet i skjæret er uovertruffen. Om man blindfisker på vann med småfisk kan man klare seg med et bor med liten diameter, men på vann med større fisk og under kikkefiske er det en soleklar fordel med et større bor. Mitt standardbor er derfor 155 mm, men på vann med storfisk biter vi tennene sammen og bruker 205. Det tar godt på skuldrene og armene, så dette er ikke noe for den utrente! Ikke sjelden opplever man at isen er godt over en meter tykk, og jeg har ved et tilfelle opplevd at isen har vært over to meter tykk, så både en og to forlengere kan være nødvendig. Husk en skiftenøkkel for å montere forlengere, og ta også med et ekstra skjær i tilfelle man borrer i bånn. Særlig røya kan holde seg over steingrunner på vannene, så å borre her er et sjansespill dersom man ikke er lommekjent. Et tips er å sjekke flyfoto av de aktuelle vannene på nettet. Marker grunnene på kartet og gjerne også på GPS, så vet man hvor de ligger når man er i terrenget. Å også markere godplasser på GPS for senere bruk er et annet tips jeg har hatt glede av mange ganger. Til kikkefiske er et liggeunderlag obligatorisk. Selv har jeg laget mitt eget til kikkefiske ved å lime sammen et liggeunderlag med et halvt liggeunderlag (kontaktlim gjør jobben) til en stor T. Jeg har skåret et 20 cm stort hull i delen (i ”toppen” av T’en) som ligger over hullet. Liggeunderlaget er langt nok til at hele meg får plass på det, og i tillegg ligger panne og armer tørt selv om det er bløtt rundt hullet. Reinskinn er uten tvil veldig behagelig, men veier for mye og tar for stor plass i sekken om man går på ski innover til gromvannene.

Nok om utstyret, over til selve fisket

I de fleste tilfeller vil man oppleve at særlig røya er en godværsfisk, mens ørreten like gjerne kan være på hugget mens snøen laver ned. Jeg har opplevd unntak, men som hovedregel har dette blitt min konklusjon. Været er en faktor man ikke får gjort noe med, og flere ganger har vi spent på oss skiene og forlatt røyevannet i drittværet og heller gått noen kilometer for så å ha bra fiske etter ørret i snøkavet. Er det midtvinters og mye snø på isen vil det være temmelig mørkt under isen, og da har tendensen vært at fisken har vært mest aktiv midt på dagen under de lyseste timene. Senere på våren når sola stiger på himmelen, snøen smelter vekk fra isen og dagene blir lange og lyse er tendensen at fisken er klart mer aktiv morgen og kveld. Vi har fått fisk så sent som klokka elleve på kvelden, og andre har hatt bra nattfiske! Midt på dagen i solsteika har det derimot oftest vært rolig. Også her kan det forekomme unntak, så det er snakk om å fiske aktivt til man finner ut av fiskens aktivitetsperioder. Midt på dagen kan man imidlertid treffe fisken på dypere vann mens det er dødt på grunna. På kvelden og om morgenen kan det være motsatt.

Man bør på forhånd studere kartet over vannet nøye, og i utgangspunktet er grunner, utenfor odder, sund og bukter høyaktuelle plasser, men man kan også oppleve å treffe på en røyestim i ingenmannsland på tolv meters dyp over flat bånn, så forhør deg med lokalkjente, og prøv her og der. Å fôre opp hullene er mye brukt, og tradisjonelt har kasein (ostestoff i pulverform som får modnes til den lukter ganske sterkt) vært mest brukt, men mye tyder på at fisken faktisk sliter med å fordøye fettet, og kan ta skade av det og dø. Et minst like bra alternativ er hakkede reker. Om man slenger noen never halvfrosne hele reker i en foodprosessor i noen sekunder har man en grov masse som lukter mye og som dessuten ikke skader eller metter fisken. I tillegg vil den ligge som et lyst teppe på bånn, noe som gjør kikkefiske over mørk mudderbånn enklere, men fôring funker selvsagt like bra ved blindfiske på dypere vann. Merk at mens fôring kan være suverent i visse vann, utgjør det knapt noen forskjell i andre. I vann der fisken beiter pelagisk vil det eksempelvis sjelden være noen ide.

Røya

Røya er en sær fisk som den ene dagen kan bite skruppelløst og uten hemninger, mens den neste dag kan være helt umulig å lure. Fisket kan av og til være som å skru på en bryter. Plutselig får man fisk overalt, men like fort kan bittperioden være over, og den kan være omtrent umulig å lure. Slike markerte bittperioder er helt vanlige, og misser man en sånn kan vannet virke helt fisketomt. Vanligst er det å fiske med røyeblink. Røya er notorisk nysgjerrig, og til tider temmelig aggressiv. Dette kan man se under kikkefiske ved at fisken angriper blinken. Jeg har også merket dette under blindfiske på dypere vann, og ved et tillfelle hadde jeg flere tydelige utfall mot blinken før den endelig tok maggoten under blinken, og jeg kunne lande en fin fisk på 1,8 kilo som etter noen bilder fikk svømme videre.

Vi kan begynne med stikka. Teho har glimrende stikker, og selv bruker jeg helst en Teho 70. Tuppen er forholdsvis myk, noe som sørger for at ikke tilslagene blir for brutale, noe som ofte kan skje dersom man får et overraskende hogg. I tillegg er spolediameteren stor, noe som ikke gir for mye hukommelse på snøret. I vann med liten og mellomstor fisk (opptil 2 kilo) bruker jeg et hovedsnøre på 0.25-0.30 mm. Sufix har egnet snøre i Sufix Ice Magic, som holder seg myk i kulda. Til fiske i klare fjellvann holder jeg en knapp på det klare snøret. I humusfargede vann kan man like gjerne bruke rødt, men som standard vil jeg anbefale klart snøre. Røyeblinker finnes i stort utvalg, og som hovedregel gjelder større og tyngre blinker i sterkere farger for dypt vann og dårlige lysforhold, og mindre og mer diskrete blinker for gode lysforhold og fiske på grunna. Men også her er det rom for å eksperimentere. I vann med stor fisk kan en diger blink inne på grunna trigge stor fisk til hogg. Lyd er en viktig faktor, og blinkene med en påmontert attraktorskje bidrar til ekstra lyd som lokker fisken. Av og til ser man røya angripe denne skjea. Et siste ess i ermet er å feste en garnstump under blinken som man dynker i godlukt, type Trigger X eller liknende. Rekesaft er et annet tips. Når det gjelder farger bruker jeg oftest gull som standard, sølv ved dårlige lysforhold samt kobber ved gode lysforhold. At skjea også har farger i rødt og hvitt som jo er gjennomgangsfarger i fiskens gytedrakt er neppe negativt. Like viktig som selve blinken er fortommen under. Stort sett er denne for kort og for kraftig, så denne bytter jeg helt rutinemessig. Selv liker jeg en fortom på minst 3 ganger blinkens lengde, og jeg bruker fluorkarbon. Krokene er et annet kapittel, de skifter jeg ut med en krok med bredt gap, kort stamme og tynt og sterkt gods.

Av agn er maggot kanskje mest brukt, og her har jeg hatt best resultater med en kombinasjon av rød og hvit maggot. Er man i beita for den naturlige varen finnes det kunstig maggot fra Trigger X. Om det ikke er like bra som den naturlige varen utgjør det et glimrende alternativ, ikke minst har man fortsatt agn dersom den levende maggoten fryser i hjel eller man går tom. Det kan være greit å bruke et par sånne i kombo med naturlig maggot, da de sitter bra på kroken og henger fast selv om stimen der nede har tygd i filler den naturlige maggoten. En langvarig agningspause kan nemlig føre til at stimen mister interessen og svømmer videre, så her gjelder det å være effektiv! Akkar er mye brukt nordpå, men fungerer beviselig også på røya lenger sør. Den sitter bra på kroken, lukter mye, og er lett å skjære til i passe form og størrelse. Mark funker også glimrende, selv om jeg først og fremst holder mark for å være et superagn til ørret. Reke er et annet agn man ikke skal glemme. En halv pillet reke kan få kresen røye til å slippe hemningene, men her bør man ta med seg litt tynn agnstrikk for å feste den sikkert til kroken, eller løsner den lett.

Selve fiskemetoden går i korthet ut på å slippe blinken til bånn, og vær oppmerksom også når du slipper ned, spesielt under blindfiske! Jeg har fått flere store røyer under nedslipp, og er man uoppmerksom her kan man miste drømmefisken allerede FØR man får begynt å fiske. Når blinken har truffet bånn, holder jeg derfor stikka rolig og løfter rolig opp til jeg får kontakt med blinken. Har fisken tatt under nedslipp kjenner man dette som et drag i snøret, eller man ser snøret dra ut til sida i hullet. Skjer dette; gi tilslag med et rolig men bestemt løft i stikka. Ingen paniske brutale røsk!
Om man ikke merker noe dunker man blinken gjentatte ganger i bånn. Dette lager lyd på steinbånn, og på mudderbånn vil blinken hvirvle opp mudder og slam. Begge deler lokker ofte røya til stedet dersom den befinner seg i nærheten. Jeg dunker gjerne blinken i bånn 10-15 ganger. Igjen holder jeg blinken rolig et par sekunder for å kjenne om fisken har tatt, men dersom ikke dette skjer justerer jeg snørelengden til agnet befinner seg 10-20 cm over bånn og tar noen rolige og lange drag med stikka. Blinken løftes rolig opp en snau meter og får deretter single ned mot bånn igjen. Etter 5-6 slike lokketak begynner selve fisket. Her gjør man små, myke og beherskede vipp med stikka mens man hele tiden har kontakt med blinken. Ideen er at agnet bare skal riste og småhoppe. Røya liker at agnet hele tiden er i bevegelse, så fortsett med denne småvippingen i ca 2 minutter. Om man ikke merker fisk slipper man blinken ned og dunker den i bånn igjen før man foretar et par nye lange lokkedrag. Deretter justerer men snørelengden og fortsetter med småvippingen osv. Hvor lenge man skal fiske før man borrer et nytt hull er svært avhengig av hvor bra fisket er. Ved tregt fiske kan jeg kanskje holde på en halvtime eller mer. Om kompisene stadig drar fisk holder jeg på i kanskje 10-15 minutter. I visse vann kan fisken vandre i stimer, og her foretrekker mange å bli liggende i timevis for å vente på at stimen kommer forbi. Andre velger å fiske mer aktivt for å lete opp fisken. Visse dager kan fisken gå høyere i vannet, og selv har jeg fått flere fine røyer bare en meter under isen der det har vært atskillig dypere, så glem ikke å prøve i alle vannlag! I det hele tatt handler isfiske veldig mye om å eksperimentere og prøve seg fram til man har funnet ut hva som gjelder på det aktuelle vannet, eller den aktuelle dagen. Man blir aldri utlært, og hele tiden møter man nye utfordringer. Man må hele tiden være på hugget, og tenke nytt dersom ikke fisken biter. Dette er kanskje det mest fascinerende med nettopp isfiske.

Hva gjør man dersom fisken dukker opp i hullet, men ikke tar agnet? Ofte kan fisken vekkes til hogg ved å dunke agnet i bånn flere ganger, andre ganger kan noen kraftige lokkedrag tilsynelatende skremme den vekk, men når den kommer tilbake er den mye mer aggressiv. Å dunke blinken i bånn er nok en gang et sikkert triks, det samme gjelder hissig risting på blinken. I løpet av en og samme dag kan man treffe på røyer som er i begge ender på skalaen, så de er helt klart individualister, og hver enkelt røye må ofte overlistes med sin metode. Se litt på kroppspråket til fisken, og ta det derfra. Er fisken rolig må man ofte fiske rolig. Er fisken hissig kan man ofte fiske hissig, men varier og eksperimenter!

I visse situasjoner kan man oppleve at større fisk angriper selve blinken mens den er mindre interessert i agnet 20 cm under. Da kan man finne fram en balansepilk i gilde farger. Her bruker jeg helst Rapalas balansepilker i 5-7 cm. Treblekroken under agner jeg gjerne med to maggot. Her er ofte hoggene annerledes! Under kikkefiske har jeg flere ganger opplevd at røya som tidligere virket uinteressert i agnet under blinken har kommet som skutt ut av en kanon og gapt i seg balansepilken! Hogget kjennes som et realt røsk i stikka, og da er det bare å kroke. Jeg bruker samme stikke og sene her som til fiske med blink, men fisketeknikken er annerledes. Med bestemte sveip med stikka vil man ved kikkefiske se at balansen skjærer ut til siden for så å komme susende tilbake igjen. Også her er bånndunking effektivt. Et annet supertips er å riste og skjelve på stikka slik at balansen rister der nede. Dette trigger ofte fisken til hogg. Tilslaget skal være noe mer kontant om man fisker med balanse.

Om fisken er sky og forsiktig er gjerne mormyskha løsningen. Dette er finfiske med tynn sene, så her må man være forsiktig under tilslag og kjøring. Teho har selvsagt også glimrende stikker til dette. Når det gjelder snøretykkelse bruker jeg helst 0.16. Om man tar det pent kan man lande fisk på over to kilo på dette. Til blindfiske trenger man ikke å trekke ut føletuppen da man jo ser hva som skjer. Jeg har hatt gode erfaringer med ganske kraftige farger på mormyskhaen, gjerne gult, grønt og rødt. At kroken er av høy kvalitet er helt essensielt. Den skal jo ikke knekke i tilslaget eller under kjøring. Kroken agner jeg med en eller to maggot. Mormyskhaen slippes ned til bånn, føletuppen justeres (under blindfiske) til den bøyer seg lett under vekta av mormyskhaen og man sveiver til føletuppen befinner seg 15-20 cm over hullet før man får kontakt med mormyskhaen. Dunk mormyskhaen i bånn noen ganger og løft deretter stikka rolig mens man rister på stikka slik at føletuppen hopper hissig opp og ned mens man hele tiden har full kontakt med mormyskhaen. Er det grunt fisker man stort sett fra bånn og en meter opp. Under blindfiske bør man absolutt fiske sittende på en stol eller kasse, og med ryggen mot vinden, ellers vil vinden ta tak i snøret og gjøre det umulig å fiske effektivt samt se napp. Nappet ser man stort sett ved at føletuppen dras bestemt ned, men man kan også oppleve løftenapp, samt en risting i tuppen. Her SER man nappet, ergo krever fisket topp konsentrasjon. Man kroker fisken med et behersket løft i stikka, og er deretter klar for fiskens rusning. Under fiske med såpass tynt snøre må man kjøre fisken forsiktig, passe på spesielt når fisken skal opp i hullet, og ALDRI holde hardt igjen når fisken ruser. La bare snøret gli gjennom fingrene mens man kontrollerer presset med hvor hardt man klemmer snøret mellom fingrene. La heller aldri fisken få slakk. Fisk av en viss størrelse bør landes med hånda når den dukker opp i hullet, ellers ryker ofte både snøre og krokfeste.

Ørreten

Mens lokkeblink som nevnt er en foretrukken metode etter røya er situasjonen helt annerledes etter ørreten. Der røya er nysgjerrig og til tider aggressiv mot blinken opptrer ørreten ofte helt annerledes. Den virker skvetten og stresset, og til tider kan den være direkte livredd og feig dersom man fisker med blink. Mesteparten av ørretene jeg har fått under fiske med røyeblink har vært når denne har fått henge stille lenge. Under kikkefiske har jeg sett ørret komme inn fra sida og svømt rett mot agnet, men med en gang jeg har rørt på blinken har de svømt av sted i vill panikk. Når jeg har holdt blinken helt musestille har de turt å ta agnet. Men i visse vann er ørreten tøffere, og her kan man få greie fangster også på blink. Imidlertid har balansepilk og mormyskha vist seg å være temmelig overlegent om man skal fiske ørret på isen. Fisketeknikken er den samme som om man fisker etter røye, men ørreten er i større grad tilbøyelig til å bevege seg i alle vannlag, og mesteparten av fisken har jeg fått midt i vannlaget, men jeg har opplevd å få ørret like under isen der dypet eller er over ti meter. Teknikken over dypere vann går derfor i stor grad ut på å fiske seg oppover og nedover i vannlagene til man finner fisken. Ørreten i de frie vannmassene vandrer også lengt mer enn røya, så her kan man fiske i bare etpar hull i løpet av dagen og få fisk med jevne mellomrom. Selvsagt kan man også her treffe på en stim, men generelt sett er ørreten langt mer en ensom ulv enn røya. Ofte hogger den også i større fart, noe som gjør at man under fiske med mormyskha ofte like gjerne kjenner hogget som å se det på føletuppen. Ørreten er også langt mer stressa på grunt vann, så jeg har hatt mine beste fangster under blindfiske, og gjerne da over dypere vann, men ingen regel uten unntak også her.

I vanskelige vann er statisk meite løsningen, og en klassisk metode er å sette ståsnøre med mark. Dette sees ikke på med blide øyne av alle grunneiere eller fiskeforeninger, da det kan resultere i blodbad de dagene ørreten er på hugget. En langt mer sportslig variant er å heller begrense seg til en ismeitestang eller to (om reglene tillater dette) og bruke en form for nappvarsler. Selv fortrekker jeg å bruke en elektronisk nappvarsler, ei ismeitestang på en snau meters lengde, en liten haspelsnelle ladet med 0.25 mm sene, en eller etpar splitthagl (avhengig av dypet) samt en enkelkrok i str 4-6. Splitthaglene klemmes forsiktig inn på sena ca 30-40 cm over kroken, kroken agnes med et par sprellende mark eller en pillet reke, det hele slippes ned til bånn og heises deretter opp rundt en meter. Bøylen på snella åpnes, og en liten løkke fra snøret fra spolen smettes innunder en gummistrikk man har slått rundt spolen. Det skal minimalt til for å nappe snøreløkka ut av gummistrikken, og fisken vil dermed ikke merke motstand. Ismeitestanga legges flatt på isen der snella støtter seg på sveiva slik at ikke spolen ligger an mot snø og is. Nappvarsleren kan man stikke lett nedi snøen mellom første og andre stangring slik at snøret ligger over løpehjulet som varsler om napp. Når nappvarsleren hyler ut rusler man rolig bort, slår over bøylen og kroker fisken. Om man legger agnet på bånn kan også dette gi fin røye, som ikke er så interessert i agn som svever fritt i vannet, men på enkelte vann tar den derimot gjerne mark eller reke liggende på bånn. Ofte sluker imidlertid fisken, noe som kan gjøre det vanskelig å sette tilbake tynn fisk eller småfisk, så ismeite bør gjøres med måte. Det er tross alt mye artigere å få fisken under aktivt fiske, og ikke minst mye mer utfordrende!

Lykke til!

Cato Bekkevold