Vårdager i villmarka

27.04.2017

 – med ski og hunder i Øvre Anarjohka nasjonalpark. Våren i Finnmark kan by på silkeføre og lange, lyse dager, men med sola lurer tanken på sørpe og gjennomslagsføre alltid i bakhodet.

Isfiske Anarjohka01

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka02

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka03

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka04

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka05

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka06

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka07

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka08

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka09

Foto Randulf Valle

Isfiske Anarjohka10

Foto Randulf Valle

– Høyre Thule... Høyre!

Det er andre dag i mai. Sola steiker fra skyfri himmel og jeg kjenner knapt et vindpust. Snødekket er fast, og toppet med et akkurat passelig lag tørr styresnø. Blå ekstra og bare ulltrøye på overkroppen er ingen vanlig kombinasjon. To grønlandshunder foran pulken gjør fremdriften rask og enkel. Skiturer blir knapt bedre enn dette, og det beste av alt er at jeg har over en uke på meg. 

To dager har gått siden jeg startet turen, litt sør for Kautokeino. Planene for turen er vage. Jeg har lyst til å utforske de mest avsidesliggende delene av Øvre Anarjohka nasjonalpark gjennom en rundtur. Første mål er et lite, smalt vann som ligger i en kløft i terrenget – nesten inne ved grensen til Finland. Der vet jeg at det finnes ørret, og jeg håper å nå fram dit i løpet av dagen. Hva jeg skal gjøre videre derifra får lysten og føret avgjøre. Vi holder oss godt inn mot finskegrensen. I følge mine opplysninger skal nasjonalparken være tom for tamrein, men ved å legge kursen så nære grensegjerdet som mulig minimerer jeg muligheten for å treffe på flokker. Dessuten er føret best i de høyereliggende delen av parken. Våren har kommet mye lenger noen kilometer mot nord hvor landet ligger lavere.

Et lite vann ved grensa
Det blir tidlig kveld før jeg er fremme ved vannet jeg har sett meg ut, men tid på døgnet er egentlig ikke så viktig på denne tiden av året. Det er fortsatt noen uker til midnattssola er her, men for alle praktiske formål er det lyst døgnet rundt. Leiren legger jeg nesten nede på isen. Thule og Kangia settes på wire mellom to solide bjørker. Teltet ligger klart på pulken. Stangleddene er tapet sammen, bortsett fra ett ledd på midten, og stengene står i stangkanalene. Så er teltet rullet sammen og lagt på toppen av bagasjen mens en bardun er sikret i siden av sklibrettet. Dermed er det gjort på noen få minutter å reise boligen. Jeg må innrømme at akkurat det å etablere leir er noe jeg begynner å bli litt lei, så alle grep som korter ned på tida er velkomne.

Så fort teltet er på plass tar jeg med meg isboret. Først et vannhull ved leiren og så en serie potensielle pilkehull i halvmåne over i retning motsatt bredd. Fiskeøkta blir ikke den lengste. Jeg kjenner en lang skidag på kroppen og returnerer til teltet for å få meg litt mat og krype i soveposen. Sola er borte og blåtimen har meldt sin ankomst. Jeg registrerer at det har blitt kaldt – antagelig godt under ti minus. «Heldigvis valgte jeg en skikkelig vintersovepose,» tenker jeg i det jeg entrer dunposen. Da jeg pakket var jeg fristet til å ta med en lettere variant. Det kunne fort blitt styggkaldt...

Ørretdag
Jeg vekkes av morgensol på teltduken. Frokosten og morgenkaffen blir inntatt fra soveposen, men med teltdøra åpen. Igjen blir jeg slått av den nærmest øredøvende stillheten. Det er uvant, men utrolig godt. En kaffekopp til kan da umulig skade? Jeg tar et kvarter til i horisontal stilling før jeg kryper ut og starter dagen.

På ett av snørene sitter en liten ørret, men jeg hadde helt klart håpet på mer enn steikefisk her. På ett av de siste hullene innfris ønsket. Jeg kjenner med en gang at det er solid motstand og røsker mer sene av snella på pilkestikka. Et par ganger snur fisken i det jeg skal lure den opp i hullet, men til slutt blir den med. Med et solid grep i underkjeven kan en ørret rundt kiloen landes. En riktig flott start!

Dessverre viser det seg vanskelig å følge opp den gode starten. Jeg har på en fin fisk til, men den slipper rett under isen. Jeg prøver med både mark og mormyshka med maggot – uten resultat. Ørret på isen er alltid et sjansespill. Det visste jeg før jeg la turen hit, men etter hvert går jeg lei. Det som frister mest er en kaffekopp til og en cowboystrekk i det solvarme teltet. De siste årene har jeg blitt mer og mer bevisst på at friluftsliv ikke skal handle så mye om prestasjon og mål. Ofte trenger jeg det stikk motsatte: Rolige dager hvor jeg gjør det jeg føler for – der og da. Og som småbarnsfar er det å kunne ta seg en lur – akkurat når jeg ønsker det – litt av en luksus.

Videre
Jeg blir ved vannet en hel dag til, men så er det på tide å komme seg videre. Områdene lenger sør og øst i nasjonalparken lokker. Jeg setter kursen mot traktene hvor elva Anarjohka har sine kilder. Været holder seg, med skyfri himmel, vindstille og silkeføre. Det er deilig å få litt sol på skrotten etter mørketid og vinter. Solkremen er jeg nøye med, men jeg slurver med solbrillene. Det angrer jeg på til kvelden da jeg kjenner det skikkelig i øynene. Jeg grøsser ved tanken på å bli snøblind her inne helt alene, og trekker det svarte pannebåndet over øynene for å sikre totalt mørke mens jeg har muligheten. Neste dag går det helt fint å fortsette, men solbrillene er på resten av turen.

Veien hjemover
Etter hvert begynner tankene å ta veien mot turens ende. Jeg har mange mil tilbake til folk. Slik føret er nå er det problemfritt, men skulle våren sette inn med mildvær døgnet rundt vil jeg fort få problemer. Under noen få cm med skare ligger et solid lag med sukkersnø – helt uten hold. Med det som underlag vil hjemveien bli drøy. Jeg bestemmer meg for å fortsette en dag til mot nord og øst, før jeg setter kursen tilbake mot bilen sør for Kautokeino. Samtidig må vi se om vi finner et bra fiskevann. Ellers ligger det an til ensformige middager...

Jeg slår leir tidlig ved et bekkeos på et lovende vann og fisker rimelig intenst i noen timer med alt jeg har med av ulik redskap – helt uten resultat. Jeg hadde egentlig tenkt at både jeg og hundene skulle spise en del fisk på denne turen. Nå skrumper proviantposen litt i kjappeste laget. I løpet av kvelden tar jeg avgjørelsen: Det er på tide å sette opp farten vestover. Jeg ser på kartet og legger en rute. Om to dager starter bilturen hjemover. Men to dager til i villmarka er jo slett ikke så ille ...

Les mer fra Randulf Valle på www.randulfvalle.no


Tips en venn
Fyll ut feltene og trykk 'send'. Vi lagrer ingen informasjon om deg og din mottaker!

Din e-post:
Ditt navn:
Mottakers e-post: