Laksefiske
Fangst fra kilenotfisket i Trondheimsfjorden. Foto: Rune Kroghdal
Målet er at den økte oppmerksomheten skal medføre større politisk forståelse for villaksens vanskelige livssituasjon. Mangelen på politisk engasjement er påtagelig, og i skyggen av dette vokser utfordringene for laksen. Vi trenger en sterkere myndighetskontroll med den voksende oppdrettsnæringen for å få bukt med de miljøproblemene bransjen sliter med. Vi har som et ambisiøst mål for vår kampanje å få bedre politiske vedtak som ivaretar villaksen, for eksempel i den kommende regjeringserklæringen som utformes til høsten.
I skyggen av dette vokser utfordringene for laksen, noe du kan se av animasjonsfilmen her (husk lyd)
Villaksen møter mange utfordringer
Tilbakegangen i laksebestander i Norge og resten av Nord-Atlanteren er svært alarmerende. Verdens bestander av vill atlantisk laks er redusert med mer enn 80% de siste 30 årene. Villaksen er utryddet i 11 land. Historisk er det utbygging og endring av elver samt forurensing og sur nedbør som har utryddet laksestammer i Nord-Atlanteren. De viktigste truslene villaksen møter i Norge i dag er:
- Lakselus: Sterkt økende trussel i sjø på grunn av intensiv oppdrettsvirksomhet
- Rømt oppdrettsfisk: Alvorlig problem som fører til genetisk utvanning av villaksbestandene
- Gyrodactylus salaris: Dødelig parasitt som har infisert og ødelagt flere norske lakseelver
- Sur nedbør: Har utryddet mange laksebestander, men situasjonen er nå bedret grunnet kalking og reduksjon i de sure utslippene
- Vassdragsregulering: Svært mange laksebestander er berørt og truet, også av småkraftverk
- Beskatning: Laksefisket må tilpasses den enkelte elvs bestandsstatus. Det er utfordringer knyttet til fiske på blandede bestander i sjøen.
- Bifangst: Det antas at mye villaks tas som bifangst i pelagiske fiskerier i Norskehavet.
- Klimaendringer: Tilgangen på mat i Norskehavet kan bli dramatisk endret ettersom havet blir varmere.
Den sølvbanke nomaden
Laks har i årtusener fascinert mennesket med sitt dobbeltliv i både elv og sjø, og med sin fantastiske evne til å forsere fosser og ville stryk. Laksen har et nomadisk
livsløp og vandrer fra elv til hav og tilbake til elv igjen i løpet av livssyklusen sin. Den fødes i elven og lever der de første årene av sitt liv. Etter 2-5 år skjer det en fysiologisk forandring med den unge laksen; den smoltifiseres og tilpasses et liv i saltvann. Utvandringen fra elven skjer på våren når sjøtemperaturen er rundt åtte grader. Hvordan lakseungen langt oppe i elva vet det, er et mysterium. Lakseungen er i denne perioden svært sårbar og mange blir spist av fugler og fisk som skarv, måker og torsk. I tillegg kommer infeksjoner med lakselus. Av laks som vandrer ut fra elvene, kommer bare 2-10 % tilbake. Laksen lever 1-3 år i havet i områdene rundt Grønland og Færøyene før den vender hjem til sin barndoms elv. Ja ikke bare det, den vandrer til og med tilbake til eksakt den samme kulpen i elva der den ble født. Etter den minst 5 000 km lang svømmeturen i sjøen, forserer den fosser og stryk med opptil fire meter høye hinder. Det er ingen som vet nøyaktig hvordan
laksen finner tilbake til elva, men luktesans i kombinasjon med magnetisk jern i sidelinjen og i hodet er nok antageligvis viktige hjelpemidler. De første gytelaksene går
opp i elvene allerede på våren. Gytingen foregår i perioden oktober-januar. Laksen kan bli opp til 1,5 meter lang og den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 35,89 kg fra Tana. De største laksene er hanner, hunnlaks blir sjelden over 20 kg. Jo lengre laksen har vært i sjø, dess større er den. Smålaks som kommer tilbake til elva etter et år veier 1 - 3 kilo, mens storlaks som har vært tre år eller mer til sjøs ligger over åtte kilo. Hvert år er det om lag 100 000 sportsfiskere
som fisker etter laks i de norske elvene. Sportsfiske etter laks bidrar til om lag 1,4 milliarder kroner i årlig omsetning og ca 2900 årsverk i lokale næringsvirksomheter. Salmo Salar er det latinske navnet på den atlantiske laksen. Salmo betyr laks og salar betyr springeren.
Kloke valg sikrer villaksen
Det er en grunnleggende forutsetning at all høsting av laks i Norge er bærekraftig og at laksefisket ikke bidrar til å redusere laksestammene. Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norske Lakseelver og naturvernorganisasjonen WWF står samlet i våre krav om et fornuftig og tilpasset laksefiske i Norge :
- Høsting av villaks må rettes mot livskraftige enkeltbestander som tåler beskatning.
- Sjølaksefisket som beskatter sårbare bestander langs kysten må reguleres hardere.
- I fjordene må sjølaksefisket reguleres ut fra statusen til laksebestanden i den enkelte elv.
- Laksebestander som er svake og trenger beskyttelse må verken beskattes i sjø eller elv.
Hver elv sin laksebestand
I Norge finnes det rundt 400 elver med egne laksebestander. Hver elv har sin unike laksebestand som gjennom tusener av år har tilpasset seg de spesielle naturforholdene i sin elv. Denne tilpasningen er en forutsetning for friske og livskraftige laksebestander i vassdragene. Etter at laksen har vokst seg stor i Atlanterhavet vender den tilbake til samme elv som den ble født i for å gyte. Bestandene er med andre ord isolerte fra hverandre i den delen av livet de formerer seg. Dette er en forutsetning for å opprettholde det enestående genetiske materialet som hver enkelt laksebestand har.
Vi må ha en presis forvaltning
For å vokse seg stor må laksen vandre ut i havet for å finne næring. I havet blandes laks som tilhører en rekke forskjellige bestander i de samme områdene. Etter 1-3
år vandrer den voksne laksen i samlet flokk tilbake mot norskekysten. Nå er laks fra mange enkeltbestander samlet. Ved fisket etter laks i sjøen risikerer man å få fisk fra flere ulike bestander i ett og samme fiske. Da kan man ikke skille mellom laks som tilhører tallrike, sterke bestander og laks som tilhører svake og utrydningstruede bestander som ikke må beskattes. I Norge er det forbudt å fiske villaks i 50 forskjellige elver fordi laksebestandene er så svake et de ikke produserer et overskudd som det kan høstes av. Disse laksebestandene blir likevel beskattet i sjøen med kilenot og krokgarn. I tillegg beskatter det norske sjølaksefisket laks som tilhører sårbare laksebestander i Sverige og Russland. Blant landene rundt den nordlige Atlanteren som har villaksbestander, er det i dag kun Norge som fortsatt har et omfattende fiske av villaks i sjøen. I Norge blir nærmere 50 % av den totale fangsten av villaks fanget i sjøen med kilenøter og krokgarn. Sjølaksefisket tar ikke hensyn til de svakeste bestandene!
Nye tiltak og økt innsats mot rømt oppdrettsfisk
Rømt oppdrettsfisk utgjør en stor trussel mot villaksbestandene. Med nye oppdrettskonsesjoner frykter vi at situasjonen kan bli ytterligere forverret. Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norske Lakseelver og naturvernorganisasjonen WWF står samlet i våre krav om økt innsats mot rømming:
- Fiskeri- og miljømyndigheter må sikre en kontinuerlig og omfattende overvåkning av rømt fisk i gytebestander av villaks. Det må etableres grenseverdier for når lakse-
bestander er truet av rømt fisk slik at tiltak kan iverksettes.
- Rømming må bli ulovlig og strafferammen for rømmingshendelser må økes.
- Det må innføres en grenseverdi på 5 % oppdrettslaks i elvene for iverksetting av tiltak overfor oppdrettsnæringen og uttak av rømt fisk i elvene.
- Obligatorisk merking av oppdrettsfisk må innføres slik at en kan finne tilbake til rømmingskilden.
- Man må videreutvikle forskningen på bruk av steril oppdrettsfisk.
- Man må gjennomføre en grundig analyse av muligheten for å benytte lukkede anlegg i sjø, eventuelt på land, også med tanke på bruk i områder der miljøbelastningen er stor.
- Vurdere forbud mot bruk av store merder da disse kan føre til katastrofalt store rømmingstilfeller.
Oppdrettsfisk hører ikke til i naturen
Det rømmer store mengder oppdrettsfisk hvert år. Gjennomsnitlig rømming i perioden 2004-2008 var over 500.000 fisk i året. Rømt oppdrettslaks og -ørret er en trussel mot villaksen på flere måter. Oppdrettslaksen gyter i elvene sammen med villaks, og avkommet har langt dårligere overlevelsesevne. Når dette skjer år etter år vil det på lang sikt føre til at villaksbestanden svekkes. Oppdrettslaksen ødelegger også gytegropene der villaksen har lagt egg. I tillegg er rømt fisk i sjøen en konstant smittespreder av lakselus.
Genetisk forsøpling
Villaksen har gjennom generasjoner tilpasset seg forholdene i den elva den har vokst opp i. Bestander fra ulike vassdrag har derfor utviklet særtrekk som gir best
overlevelse i eget vassdrag. Oppdrettslaksen er derimot genetisk forskjellig etter flere tiår med avl. Innkrysning av oppdrettslaks i en villaksbestand vil over tid føre til at laksestammen består av mindre tilpasningsdyktig laks i det vassdraget som rammes. Resultatet blir at færre lakseunger og smolt vokser opp og dette gir svakere villaksbestander. I verste fall fører det til utryddelse av det enestående genetiske arvematerialet villaksen er en bærer av. I gjennomsnitt er innslaget av rømt oppdrettsfisk i lakseelvene på 15 %. Det er tre ganger så høyt som det forskerne mener er et akseptabelt nivå. Rømt fisk i norske lakseelver medfører en genetisk forsøpling av villaksstammene.
Rømt, men ikke dømt
En enkelt oppdrettsmerd kan inneholde mer enn en halv million fisk. Det totale innsiget av gyteklar villaks til Norge ligger på mellom en halv og en million fisk årlig. Selv en enkelt rømming kan derfor få katastrofale følger for villaksstammer i området. Den offisielle rømmingsstatistikken er ufullstendig og gir ikke en fullgod oversikt
over mengden rømt oppdrettsfisk. Det antas at betydelige mengder rømt fisk ikke rapporteres. I dag etterforskes i liten grad rømmingstilfeller, og det er sjeldent oppdrettere dømmes etter en rømming. Rømt oppdrettsfisk er forsøpling av naturen, men lovverket er dessverre så svakt at det faktisk er tillatt med rømming i Norge i dag. En omfattende innsats mot rømming er igangsatt av fiskerimyndighetene under navnet "visjon null-flukt". Rømmingstallene for laks og ørret i 2008 er redusert, men fortsatt er det langt igjen før målet om null rømming er oppnådd.
Nye tiltak og økt innsats mot lakselus
Trusselen fra lakselusa mot villaks- og sjøørretbestander er allerede alvorlig. Med økende resistensutvikling og tildeling av nye oppdrettskonsesjoner frykter vi at situasjonen kan bli ytterligere forverret. Regjeringen må raskt følge opp alle tiltakene som er foreslått i strategien for bærekraftig havbruk. Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norske Lakseelver og naturvernorganisasjonen WWF står samlet i våre krav om økt innsats mot lakselus:
- Tildeling av oppdrettskonsesjoner for laks og ørret må stanses inntil en ny og forpliktende handlingsplan for bekjempelse av lakselus er utarbeidet og igangsatt.
- Fiskeri- og miljømyndigheter må sikre en kontinuerlig og omfattende overvåking av mengden lakselus på ville bestander av laks og sjøørret.
- Ved skadelige nivåer av lakselus på villaks og sjøørret må det umiddelbart innføres krav om felles avlusing og eventuelt brakklegging dersom påkrevet.
- Forbud mot bruk av store merder som vanskeliggjør lusetelling og badebehandling.
- Gjennomgå dagens størrelse på de nasjonale laksefjordene og vurdere behovet for utvidelse for å sikre utvandringskorridorer samt innskjerping av forvaltningsregimet.
Lakselusa - Dødelig for villaks og sjøørret
Langs kysten vår ligger det i dag 1200 oppdrettsanlegg med rundt 300 millioner oppdrettsfisk stående i sjøen hele året. Til sammenligning er det totale, årlige antallet laks som kommer opp i norske elver på mellom en halv og en million laks. Lakselusa lever naturlig i saltvann, men har tidligere ikke utgjort noen trussel mot laks, sjøørret og sjørøye fordi det naturlig er lave konsentrasjoner av lus i sjøen. På grunn av de store mengdene laks og regnbueørret i oppdrettsanleggene hele året, får vi en unormal og ekstremt høy konsentrasjon av lakselus i fjord- og kystområder med tett oppdrettsvirksomhet. Rømt oppdrettsfisk som oppholder seg i sjøen bidrar også til oppblomstring av lakselus. Når den unge laksen (smolten) svømmer ut av elvene og mot beiteområdene lengre ut i havet, så passerer den oppdretts- anleggene som ligger i fjordene og langs kysten. Dersom oppdrettsanleggene i fjorden har mye lus på fisken sin om våren, så må den unge laksen svømme gjennom et belte av lakselus, og risikerer at mange lakselus hekter seg fast. Store lusepåslag gir smolten en svært dårlig start på sitt voksne liv, og mye fisk dør som en følge av sårskader og infeksjoner. I områder på Vestlandet er det tidligere påvist opp mot 95% dødelighet på utvandrende smolt på grunn av luseangrep.
Resistent lakselus truer villaksen
For å holde bestanden av lus i oppdrettsanlegg nede benyttes i hovedsak kjemisk behandling. Noen preparater tilsettes fôret og andre tilføres direkte i vannet ved såkalt
badebehandling. Et problem som vekker økt bekymring er påvisning av resistent lakselus flere steder i landet. Situasjonen kan bli svært kritisk dersom resistens lus sprer seg til mange anlegg langs kysten. Uten mulighet til å behandle oppdrettsfisken vil antall lus i sjøen eksplodere. Skjer dette kan det få enorme konsekvenser for villaks- og
sjøørretbestandene i Norge.
Dette er lakselus
Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er en parasitt som lever av slim, skinn og blod fra laksefisk. Lakselusa lever bare så lenge vertsfisken er i saltvann. Den har alltid levd naturlig på laks, sjøørret og sjørøye, og har tidligere aldri utgjort noen helsemessig trussel for disse villfiskene. På en laks som forlater barndomselva er 8-10 lakselus dødelig!
Under finner du informasjonsfolderne fra Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norske Lakseelver og naturvernorganisasjonen WWF.
Spre vårt felles budskap!
