Tørrfluelaks under midnattssola

God start: Allerede i løpet av første økta får vi kontakt med fisk. Foto: Randulf Valle

Spretten laks: Hoven ble liggende igjen i bilen. Da blir det fort noen nervepirrende øyeblikk. Foto: Randulf Valle

Catch & ReLax: Fersk fisk i gryta er luksus. Foto: Randulf Valle

Liten klekker: Denne laksen oppførte seg som en ørret. Foto: Randulf Valle

Solnedgang: Sola er i ferd med å falle under horisonten. Tiden med midnattssol er over. Foto: Randulf Valle

Endelig: Den sto i en bitteliten høl i den grunne elva. Foto: Randulf Valle

Det varme lyset fra en lav sol, som kjennetegner en sommernatt i nord, kaster lange skygger over viddelandskapet. En liten elv renner klukkende forbi. Den har blitt enda mindre av de siste ukenes finvær, og blir nesten overdøvet av susingen fra primusen. I kjelen trekker rause biter nyfisket smålaks. Thomas og jeg har funnet horisontalen på hver vår side av brenneren. Snart er det tid for turens første fiskemiddag.
Laksefisket kan være fullt av frustrasjoner. Da vi planla denne turen tenkte jeg at Thomas, som til daglig jobber som psykolog, måtte være et ideelt turfølge. Foreløpig har han heldigvis ikke hatt mye bruk for profesjonen sin. Det gikk ikke mer enn en times tid fra vi startet fisket til han hadde turens to første smålaks var på land. De ble begge offer for en høytflytende Royal Wulf, fisket dead drift. Teknikken ble valgt etter tips fra en lokalkjent fisker vi møtte på veien oppover.
Jeg fikk også mine sjanser til å kroke fisk, men bommet på tilslaget begge gangene. Det bryr meg lite akkurat nå. Vi har mange dager foran oss og det er tydelig brukbart med fisk i elva. I løpet av første økt er flere fisker lokalisert i kulper og stryk i nærheten av leiren.

En liten klekker
Elva fortsetter å synke. Vi ser tydelig forskjell fra dag til dag. Dette påvirker tydelig standplassene til laksen. Stedene hvor vi lokaliserte fisk første kvelden er nå stort sett helt stille. Der fisken fortsatt står er det blitt fryktelig grunt og det er vanskelig å presentere flua uten å skremme den.
Vi trekker mot de dypere og mer stilleflytende delene av elva. Her må det stå enorme mengder fisk. De viser seg gjerne i form av høye luftsprang etterfulgt av monsterplask. Det er sjelden et tegn på bitevillighet, så vidt vi har fått med oss. Mer optimistiske blir vi derimot av laks med atferd som minner mer om det man ser hos ørret. I de mer strømsterke partiene virker det rett og slett som de står og plukker insekter. At finnmarkslaksen kan ta til seg næring i elva har vi hørt før, og det virker naturlig å forsøke å justere inn fisket etter dette.
Det virker som om aktiviteten foregår i, eller like under vannskorpa. Jeg forsøker meg med en brun imitasjon av klekkende døgnflue. Fisket skjer også på tradisjonelt ørretvis, med forsiktig, snikende tilnærming til elvebredden. Kastene blir lagt ut mens jeg fortsatt ligger med så lav profil som mulig.  Taktikken gir ikke umiddelbar suksess. Det er solfylt og fullstendig vindstille. Jevnlig avslører flyktende vannploger at fisken har blitt skremt av kastet, og selv når kastene sitter perfekt vil ikke fisken ta. Hva er det vi gjør feil? For å styrke forvirringen kroker Thomas turens til nå største fisk på en diger og raskt fisket Muddler Minnow. Her er det helt klart vanskelig å trekke entydige konklusjoner – bortsett fra at jeg fortsatt er uten fangst. En konsultasjon hos psykologen virker etter hvert som en bra plan. Jeg får time i neste kaffepause.
Hvordan blir så taktikken for neste økt? Jeg bestemmer meg for å fortsette med klekkeren. Til slutt gir innsatsen resultat. Flua forsvinner i et dempet vak og kampen er i gang. Hov har vi glemt, så det er greit å få hjelp av Thomas til landingen. Stor er ikke laksen, men på lett enhåndsstang kjennes den likevel godt. Det hjelper også på følelsen at jeg samtidig blir kvitt «smultringen» på fangststatistikken.

Det løsner
Sommervarmen holder stand, men vinden øker stadig. Det gjør så klart kastinga kronglete, men samtidig blir det lettere å nærme seg fiskene som står grunt og utsatt til. Jeg står og speider vurderende utover elva. I de lange, dype partiene spretter laksen stadig, men etter timevis med fåfengte forsøk begynner jeg å miste troen på å fiske etter den her. Det blir til at jeg rusler et stykke nedover.
Plutselig registrerer jeg en bevegelse i en liten kulp bak en stor stein – akkurat på brekket der elva skyter fart ned et grunt, steinete stryk. En ryggfinne bryter vannflata igjen. Det virker som en halv evighet før sporden følger etter. Denne er stor! Like etterpå viser fisken seg nok en gang.
Jeg tviler på fortommen. Drar den prøvende mellom tommel- og pekefinger. Den har gjort tjeneste i hele dag, og kjennes langt fra glatt ut lenger. Skal jeg bytte? På tross av skjelvende fingre er jobben gjort på fem minutter. I enden av fortommen har jeg forlatt imitasjonsfiske til fordel for ren provokasjon og synlighet på den vindutsatte vannflata. I hele dag satt min lit til en ganske stor sikadeimitasjon med gummibein – innkjøpt på New Zealand. Den litt medtatte flua får ny tillit etter en omgang med tørrfluepulver. Sakte sniker jeg meg i posisjon. Fisken viser seg igjen. Nå gjelder det først og fremst å ikke kaste for langt. Kulpen er neppe mer enn halvmeteren dyp, og et fluesnøre som passerer over fisken vil fort bety takk og farvel.
Første kast er litt kort, og gir ingen reaksjon. Jeg trekker ut en ekstra meter snøre. Nå strekker fortommen seg over den store steinen på hitsiden av kulpen. Flua blir hengende og stripe – rett over standplassen til fisken. Med et grovt plask går den etter flua, men den bommer. Adrenalinet flommer og hjertet banker i det jeg legger ut et nytt kast. På nytt smeller det til, og denne gangen er det motstand når jeg hever stanga for tilslag.
Jeg vil for all del unngå at fisken forlater den lille kulpen. Fortommen tåler neppe mye kontakt med de spisse steinene i det grunne stryket nedenfor. Jeg spretter noen skritt nedover, og presser fisken nettopp mot stryket jeg vil holde den unna. Det virker. Fisken ruser bestemt noen meter oppstrøms, og faren er midlertidig avverget. Mye av kampen foregår med fisken rett under stangtuppen. Laksen holder seg i kulpen helt til den blir sliten. Da legger den seg på strømmen. Jeg tør ikke å holde igjen og plutselig er den på vei ned stryket. Det er bare å følge etter. Jeg har flaks. Snart går fisken seg fast mellom to steiner og jeg kan vasse ut og hente den. Laksen er lang, men ganske slank. Vekta stopper på 2,5 kilo.

Herskap og tjenere
Etter denne opplevelsen går lufta ut av meg. Det passer fint å tasse tilbake til teltet for en liten middagspause. Det blir ofte slik at kjøkkentjenesten faller på mine skuldre når jeg er på tur med andre – antageligvis fordi jeg er blitt en sær einstøing som vil ha ting gjort på min måte. Slik har det også vært denne gangen. Så lenge det har vært Thomas som har stått for laksefangsten har jeg påpekt at denne arbeidsfordelingen er ganske så historisk korrekt. Han står for fisket, mens jeg tar rollen som klepper og oppvarter.
Nå har jeg altså fått to fisk, inkludert turens største, mens Thomas kun har maktet å opparbeide en tildels betydelig frustrasjon over all laksen som står i de rolige partiene av elva uten å ville ta. Det er så klart en gyllen anledning for meg til å ymte frampå om at dersom denne utviklingen fortsetter, så vil det være naturlig at han tar seg av pannekakesteikingen i kveld, slik at den som faktisk er i stand til å få fisk kan konsentrere seg om fisket.

«Fram med pannekagene!»
Nå skal det dessverre vise seg at ingen av oss har lykken på sin side i neste økt. Thomas fortsetter å banke løs på laksene i den rolige djuphølen, mens jeg etter beste evne gjennomsøker strykene etter fisk. Etter hvert går jeg rett og slett lei, og bestemmer meg for å returnere til leiren. Thomas er fortsatt innbitt og vil prøve ei stund til. Det er tross alt den siste kvelden på turen.
Sommernatta er fortsatt for fin til å soves bort. Spesielt når den er den siste på en treukers tur. Jeg rasker sammen til et lite bål, lager en tekopp og benytter anledningen til å brenne litt søppel, slanger meg i graset og kjenner på den gode følelsen av ro. Den varer ikke lenge. Et brøl river meg ut av filosoferingen: «Fram med pannekagene!» Det er Thomas som kommer gående, og gir høylytt uttrykk for at jeg igjen er ettertrykkelig plassert blant oppvarternes rekker. En stor laks glitrer i midnattssola. Den subber nesten ned i bakken når han bærer den, og han er ikke tung å be når jeg spør hvordan dette hendte. Malerisk beskriver han hvordan han til slutt ga opp fisken i den rolige storkulpen med de hoppende laksene og startet turen tilbake til leiren. Desillusjonert og overtrøtt trodde han først ikke sine egne øyne da noe brøt overflaten i en mikroskopisk høl, midt i et langt stryk. Kunne det være en halefinne? Like etterpå var den der igjen. Det var en halefinne – helt klart!
For å gjøre en lang historie kort. Fisken tok en stor, stripende bomber på tredje kast, og kom på land etter å ha rast rundt i stryket – delvis med ryggen godt over vann. Denne laksen hadde både lengde og rygghøyde, og dro vekta ned til trekilosmerket...

Randulf Valle er fotograf, fisker og skribent. Besøk hans hjemmeside på www.randulfvalle.no

Her tar laksen tørrflue
Finnmark har mange muligheter for den som vil fiske laks, og flere av vassdragene kan passe for den som vil prøve å ta laksen på tørrflue. Her er noen mulige elver:

Komagelva som renner ut i Varangerfjorden ved Komagvær gir muligheter, spesielt for den som orker å gå noen kilometer. Vassdraget har også tradisjonelt holdt en del sjørøye. Mer info på www.varanger.com

Laggo og Sandfjordelva forvaltes begge av Gamvik Jeger og Fiskerforening (www.gamvikjff.no). Laggo kommer fra Ifjorfjellet og munner ut i Langfjorden. Hit kan du komme med rutebåt, eller gå til fots over fjellet. Sandfjordelva ligger på Nordkyn, mellom Mehamn og Gamvik. Her går laksen over en mil innover på vidda. Fritt kortsalg.

Repparfjordelva forvaltes av Vestfinnmark Jeger- og fiskerforening (www.vfjff.no), som gjennom bevisst arbeid har gjort den til en av de beste elvene i Finnmark. Vassdraget kommer fra Sennalandet, passerer Skaidi og renner ut i Repparfjorden. Elva er inndelt i flere soner, og det selges kun et begrenset antall døgnkort pr. sone. Det går bilvei langs mye av elva.

Sideelvene i Tanavassdraget kan også være verd et forsøk. Laksjohka, som kommer fra Laksefjordvidda og renner ut i Tana litt oppstrøms for Storfossen, eller Maskejohka kan være greie muligheter. Mer info på www.tanalaks.no

Børselva renner ut på østsiden av Porsangerfjorden. Den er kjent for sitt ekstremt klare vann. Mer info kan du få via www.sportsfiske.net